Foregangsfrøkner

Frøkner i Sarpsborg sloss for vår rett til å stemme

Frk. Louise Andersen

 Det er nå hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge, etter at de hadde kjempet for dette i mer enn 30 år. To av landets fremste pionerer og forkjempere for kvinnenes stemmerett var lærerinner ved Sarpsborgs første pikeskole; frk. Thora Storm og frk. Louise Andersen. 

(Tekst: Rebekka Magnus. Artikkelen stod på trykk i SA i mars 2012) 

I Sarpens 100-års jubileumsnummer i 1954 deler en av deres første elever, da 83 år gamle Helga Magnus Toller, små glimt fra skoledagene. Hun starter sin kronikk med følgende ord:

”I anledning av at ”Sarpen” feirer sitt hundre års jubileum, finner jeg det rimelig at kvinnenes innsats i byens liv bør belyses litt”

”Institutet”

Byens første privatskole for piker, som Helga Toller omtaler som ”Institutet”, ble stiftet i 1860-årene. I 1870 engasjerte skolen 25 år gamle frk. Thora Storm fra Trondheim. Den nye lærerinnen hadde studert i utlandet, og i tillegg til allsidige kunnskaper, hadde hun et livlig temperament og var fri for pedanteri. Kanskje var der derfor hun etter bare to år fikk ansvaret for å bestyre pikeskolen. Helga skriver:

”Skolen holdt til i Sannesundveien 3, det hus grosserer Klemsdahl nu eier, og hvor frøken Judith Stenmark har sin blomsterforretning. Den første føling jeg hadde med skolen var da elevene, naturligvis under ledelse av sine lærerinner, arrangerte en basar til innkjøp av et skolebibliotek, med arbeider som elevene – store og små – selv forarbeidet. Jeg fikk lov til å bli med min mor på basaren, og jeg husker en ting hun kjøpte; et litet strikketørklæde som min søster, der var åtte år eldre enn jeg - hun var antagelig i 2. klasse, hadde strikket. Jeg så med beundring på alle de store, pene pikene som hjalp til.

I 1877, da jeg var jeg 6 ½ år, ble jeg innmeldt på skolen. Så vidt jeg kan huske var det en 7 – 8 småpiker som begynte på skolen da. Våre lærerinner i 1. klasse var frk. Storm som hadde oss i religion, mens frk. Karoline Kristoffersen besørget de øvrige fag.”

Frk. Thora Storm

 Forståelsesfull bestyrer

Thora Storm var et kunnskapshungrig barn, og lite fornøyd med tilbudet hun selv fikk på pikerealskolen i Trondheim. Hun mente at lærerne hadde liten forstand på barn, og at fagkretsen var mangelfull. Hadde det ikke vært for en forståelsesfull bestyrer, hadde hun antageligvis fått flerfoldige anmerkninger med hjem. Thora og søsteren Cathinka leste latin sammen med broren Vilhelm, og lærte seg fremmede språk på egenhånd. Søstrene ville gjerne ta examen artium, men det var ikke aktuelt for piker på den tiden. Dette har nok gjort sitt til at Frk. Storm var en lærerinne som fort vant elevenes gunst.

”Som en kuriositet kan vel nevnes at vi allerede da, i 1877, lærte å si to-ti-to, firti-fem osv, som vi nettopp er begynt med, i følge den nye uttale. Frk. Storm bibrakte oss de første kunnskaper i religion, lærte oss å synge salmevers og viste oss billeder fra bibelhistorien. Det var vår største glede, når en smal kasse bibelske billeder ble tatt frem. I frikvarterene ble vi sluppet ut i Tranesgate, hvor vi lekte nærmest på gress. Det var ikke lenge vi fikk nyte godt av frk. Storms undervisning, da hun allerede ett år senere reiste fra oss og overtok en post i Trondhjem.”

Det er riktig at Thora Storm reiste tilbake til fødebyen, men årsaken var langt mer betydningsfull enn overtakelse av en post. Den da 34 år gamle kvinnen startet egenhendig opp ”Frk. Storms Pigeskole”, hvor også hennes søstre Cathinka og Asta etter hvert ble ansatt som lærere.

Frk. Storms Pigeskole ble snart regnet som den fornemste privatskolen i Trondheim på den tiden. Der kunne elevene starte allerede fra 6-7 års alder og gå i 11 år frem til middelskoleeksamen.

Flere steder

Da frk. Storm forlot Sarpsborg, flyttet pikeskolen litt lenger ned i Tranesgate, og undervisningen lente seg igjen mot pietismen. Helga skriver:

Gården som vi flyttet til var nyoppført, og tilhørte senere bankkasserer Holt. Den biten av Dronningensgate var absolutt den siste på den kant. Utenfor gjerdene strakte Grotterød-løkkene seg. En herlig lekeplass hadde vi der, frodig gress vokste over hele gaten.

Som ny bestyrerinne ble ansatt frk. Elise Dietrich som bodde i en liten leilighet på skolen. Og ikke å forglemme den gamle, strenge prosten Schiørn, som hadde religionsundervisning i de tre øverste klasser. Han var i flere perioder stortingsmann for byen, og der kom stadig nye, unge prester som vikarierte. Til småpikenes store glede overtok de også religionsundervisningen.

Skolen holdt til der noen år, men så ble gården solgt og vi flyttet opp i Suhrkegården, oppført av en arkitekt Suhrke, etter brannen i det nuværende Løveapoteket. Skolen var der en 2-3 år, inntil det ble bestemt fellesskole for gutter og piker i 1885.”

I Trondheim engasjerte Thora Storm seg i kvinnesaken. Den tidligere bestyreren av ”Institutet” var med på å starte Trondhjem kvinnesaksforening i  januar 1885, hvor hun også var formann i to perioder.

Pikeskole St.Halvars plass 1882 (Sarpsborg kommunes fotosamling)

Frk. Louise

På den nye fellesskolen - Sarpsborg Middelskole - ble det samtidig ansatt en ny lærerinne, 35 år gamle frk. Louise Amalie Andersen, som kom til å følge i frk. Storms fotspor. Helga Toller mener at hennes personlighet fikk en stor innflytelse på kvinnenes oppsving de påfølgende årene.

Frk. Louise Andersen var fra Halden og var en meget kunnskapsrik og flink pedagog, som snart ble en streng hersker over både gutter og piker. Som en av dem som flyttet over til middelskolen erindrer jeg svært godt den første dag og den første måned der nede. Guttene viste en overlegenhet uten like, i det de resonerte som så: ”De pikene skal vi nok døyve”. Men hva skjer: Pikene besatte i alle klasser førsteplassene, og de gode gutter forstod at de måtte anstrenge seg betydelig mer hvis de ville ”døyve pikene”, så på det vis hadde nok kvinnenes innsats gjort sin nytte.

Kvinnene kommer

Fra 1901 fikk kvinner som betalte en viss størrelse skatt anledning til både å stemme og stille ved kommunale valg, noe som førte til at 100 kvinner ble valgt inn i by- og herredsstyrer landet over. En stor andel av disse kvinnene var lærerinner, og to av dem kjenner vi nå litt til:

Thora Storm engasjerte seg sterkt politisk, og var blant stifterne av Trondhjems venstreforening.

Hun var en av de seks første kvinnene som ble valgt inn i Trondheim bystyre for perioden 1902–1907.

I Sarpsborg ble en eneste kvinne valgt inn i bystyret, for Høyre. Det var frk. Louise Andersen. Hun ble sittende i to perioder.

Helga Toller opplevde denne overgangen til ny tid for kvinnene:

I 1901 fikk kvinnene i Norge innskrenket stemmerett og de begynte da å interessere seg for politikk. Før var det liksom bare mennene som skulle ha noe å si i byens styre og stell. Riktignok var det stiftet en del foreninger, for eksempel Missionsforeninger, hvor kvinnene fikk lov å være de arbeidende, mens det på toppen stod en eller annen av byens fedre.

 Jeg tror det var i 1904 at stemmerettsforeningen ble stiftet her etter initiativ av frk. Louise Andersen og fru Mathilde Johnsen, doktor Johnsens frue. Gina Krog (formann i Norske Kvinders Nationalraad; en nøytral paraplyorganisasjon for alle typer kvinneorganisasjoner , red.anm.) var her nede og talte for Kvinnerådet, og dermed var en lokal avdeling opprettet.

Året 1905 opprant og kvinnene skulle vise sitt ansikt ved å delta i 17.mai-prossesjonen rundt byen. Det ble da en liten flokk under anførsel av frk. Louise Andersen som gikk i spissen med et stort, norsk flagg.”

Frk. Louise Amalie Andersen var ansatt som lærer ved Sarpsborg Middelskole i over 35 år, helt til hun døde i 1919.

Frk. Thora Josefine Storm solgte sin pikeskole og underviste, som første kvinne, ved ærverdige Trondheim katedralskole, og hun ledet Alliance Françaises aftenkurser i fransk i 10 år.

Thora ble også æresmedlem av Trondhjems Kvinderaad og Norske Kvinders Nasjonalraad.

Begge kvinnene forble ugift, men var foregangskvinner og sterke rollemodeller for hundrevis av jenter og videre generasjoner.

Som Helga Toller uttrykker det:

- Snart har kvinnene inntatt den plass de fortjener blant innbyggerne i vårt gamle Sarpsborg.

Gina Krog

 «Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om». - Stemmerettspioneren Gina Krog til Stortingets presidentskap etter avstemningen i 1913.

Landskvinnestemmerettsforeningen (LKFS) ble stiftet 12. januar 1898, og var en forening som arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge fra 1898 til 1913. Blant grunnleggerne var Gina Krog.

Da kvinner fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg i 1901, gikk LKFS ut med en oppfordring til kvinnelige velgere om å slutte seg til partiorganisasjonene.

I 1905 stod foreningen bak en underskriftskampanje til Stortinget, ved fungerende statsminister Løvland og stortingets president Carl Berner, som for øvrig også var Sarpsborgs stortingsrepresentant i denne perioden med anmodning om at også kvinnene måtte få være med og stemme over unionsoppløsningen.

Sarpsborg kvinderaad, med frk. Louise Andersen i spissen, leverte sine lister med 3165 navn direkte til president Berner. I løpet av to uker kom antallet underskrifter fra kvinnene opp i rundt 300 000.

Et anselig tall, tatt i betraktning at 368 392 menn deltok ved den stortingsvedtatte folkeavstemningen. (NB! Tallene er ikke direkte sammenlignbare).

Aksjonen var alt i alt en stor suksess. Man hadde demonstrert at kvinner over hele landet hadde både evner og interesse når det kom til de statsborgerlige spørsmålene, og ble et viktig argument for innføring av statsborgerlig stemmerett for kvinner.

Kilder: Stortingsarkivet, Riksarkivaren, Store Norske Leksikon, lokalhistoriewiki.no, og kronikk av fru Helga Magnus Toller i Sarpens jubileumsavis fra 1954.

”Jeg kan ikke nekte meg den fornøyelse å fortelle en liten episode fra toget: Damene kom marsjerende i sin beste stas, og blant dem en gammel, velkjent konservativ dame. Hun kom i sort silkekjole med slep, som det den gang var alminnelig til høytidelige anledninger. Hun marsjerte rank midt i de den gang støvete gater uten å holde slepet opp. Hvordan det var for oss, som kom like etter, kan nok enhver forstå. En ung slektning av henne sprang frem og ba henne holde slepet opp, hvortil hun svarte: ”Jeg spanderer den kjolen på 17de mai” og fortsatte å virvle støvet opp, til liten glede for de etterfølgende.” – Helga Toller, om 17.mai-feiringen 1905.

En glad gutt (og ei sur jente)

"Øyvind hette han, og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de tente lys om kvelden lo han så det sang…” Skrev Bjørnstjerne Bjørnson.

Det samme kunne jeg sagt om sønnen min. Makan til blid unge! Strålende som ei sol hver morgen, trillende latter gjennom hele dagen og en ukuelig positiv innstilling til alt som faller i hans vei. Han går til og med og legger seg uten å rynke på nesa.

Så var det jentungen da. Ikke det at hun er sur, hun er bare ikke glad. Hun ligner sin mor. Vi gråt når vi ble født, og fortsatte med det en god stund.

En god venn av meg fikk en gang i ungdomstiden et spørsmål fra en bekjent, om hvem jeg egentlig var? Min venn svarte resolutt; - Rebekka? Jo, enten så sover ho, eller så griner ho. 

Jeg slutta å grine i 1999. I hvert fall sånn i offentlig påsyn – hele tiden. Men jeg er fortsatt ikke glad.

Og det er da veldig rart? Jeg har all grunn i verden til å være glad. Kjempeglad!

Jeg har fått mer i livet enn hva jeg kunne drømme om, jeg er frisk, har tak over hodet (selv om det strengt talt burde vært skiftet), har flotte unger og en mann som elsker meg. Jeg lever i et fritt land og kan si og gjøre hva jeg vil – og det gjør jeg til gagns. Jeg er ikke misunnelig, redd eller sveket. 

Jeg er ganske enkelt bare ikke glad. Og det har jeg innfunnet meg med, nesten uten at jeg har reflektert over det. Før nå. 

Datteren min er som meg. Hun bruker en halvtime på å stå opp. Hun kjemper for å finne noe positivt å klynge seg til, som drar henne opp på beina,  motivere henne til å ta fatt på en ny dag. Hun har også sluttet å gråte, men strammer kjevene når mismotet slår over henne, nærmest ut av det blå. Og hun lengter… Vi er like, vi lengter. 

Akkurat nå lengter vi til våren. Våren er den beste årstiden, for da kan vi glede oss til sommeren!

Sommeren gleder vi oss ikke så mye over, for den går jo så fort når den først har kommet.

Vi gleder oss også alltid  til vi er ferdig med noe. Vi kan bruke all kraft vi har på å få et godt resultat, men gleder oss likevel  mest til hele prosjektet er over og pakket ned, til vi står med blanke ark og kan begynne på noe annet. 

Hva er det med oss? Hvorfor ble gråten sittende fast i halsen? Kan vi skylde på at jordmoren ikke dunket oss kraftig nok i ryggen? 

Hør; vi er ikke sinte, sure eller mugne. Vi er bare lei oss. Og lei av å være det. Vi drømmer om å slå opp øynene en morgen og elske det faktum at det ligger en ny, ubrukt dag foran oss! 

Heldigvis har det skjedd. Noen dager har varmen fylt både sjel og sinn før øynene er åpne. Det har uten unntak vært dager jeg har blitt vekket av lyden av hav.

Jeg skal tenne et lys denne kvelden, ikke for å le, men for å be om at datteren min skal få kjenne havet.

Tjue tolv - Forestillinger

Hva skjer, Rebekka?

Ironisk nok er det Facebook som stiller spørsmålet som skal kverne i hodet mitt hele jula. Disse dagene som jeg i hele høst har gledet meg til. Som jeg i desember ryddet, skrubbet og vasket huset for å nyte. Dagene som skulle inntas i rolige åndedrag, og som skulle gi tid til å fordype seg i gode bøker og å skrive på prosjekter som støver i skrivebordsskuffen. Tiden skulle deles med ungene, ute i frisk luft og inne med kakao og sysler ved hobbybordet. 

Nå er julen så godt som over for denne gang, og jeg må konstantere at mine store forventninger druknet i fysisk kollaps. Så hva har jeg gjort i julen? Jeg har sovet. Men langt ifra i rolige åndedrag.

For det første har jeg slurvet for mye med medikamentene som skal holde stoffskiftet på plass. Det er av rent praktiske årsaker, som at for høyt stoffskifte er som flybensin å regne. Jeg har trengt flybensin.

Men jeg er naturlig nok ikke skapt for å fly, belastningen av trykk, turbulens og hard landing gjør ikke godt for skroget, og denne julen gikk det opp for meg at jeg også har bikket meridianen av antatt levetid. Garantien har gått ut, og jeg begynner å preges av generell slitasje (for ikke å nevne rust og riper). 

En annen grunn til urolig søvn er drømmene. Ikke nok med at jeg i søvne jobber på spreng for å fullføre alle de referatene jeg aldri fikk gjort fra møter som aldri inntraff, nei i tillegg har jeg allerede lagt plan a og b på alt som kan komme til å gå galt i tjue tretten også. Det som er tråkig, er at dèt, som etter mye svette og spinning av lakener fremstår som gode, vel gjennomtenkte løsninger, som regel har en liten, dog betydelig logisk brist i den våkne verdenen. Dermed ender jeg opp med å bekymre meg for stadig flere potensielle, dog uidentifiserte problemer. 

Den tredje grunnen til mine hvileløse netter, er samvittighet. Dårlig, sådan. For alt jeg ikke rakk. For alle jeg ikke traff. For fokuset jeg ikke hadde. For planene jeg ikke fulgte. For valgene jeg ikke gjorde.

For det som hovedsakelig har opptatt meg i våken tilstand denne julen, er valg. 

På enkelte områder er jeg rimelig treg. Når det gjelder å forutse konsekvenser, er jeg ekstremt treg. Jeg har nemlig nettopp forstått at valg jeg gjorde for 20 år siden har styrt livet mitt frem til i dag. At valg jeg ikke gjorde for 10 år siden fortsatt vil styre det i all fremtid. Og så videre. Og ikke bare vil de styre meg, de har skåret bort store skiver av verden, så mitt engang så store, uendelige univers stadig har blitt mindre, flatere, mer kantete og trangere. 

Har jeg fri vilje, sier du? Kan jeg alltid velge? Jo, i teorien, helt sikkert. I praksis, nei. Fordi noen ganger må man velge bort mye. For eksempel måtte jeg en gang velge mellom å kjøpe tv i farger eller svart/hvitt. Med relativt slunken konto ble det svart/hvitt.  Bedre enn ingenting, og så hadde jeg litt igjen til melk og brød. Men da valget var gjort, kunne jeg ikke senere velge å få se ett og annet program i farger.  Er det svart/hvitt, så er det det. 

Så sier du kanskje; ja, men kjøp deg ny tv, da! Jo, det kunne jeg gjort. Men dette er min tv. Det er den jeg bygde hele stua rundt, den jeg så mine drømmer gjennom… dessuten, den virker jo, selv om den ikke tar inn alt av kanaler, og selv om den gir seg til å snø titt og ofte… Og så har jeg kanskje lært meg, da, å se for meg hvilke farger som kanskje skulle vært der; jeg har minner om hvor grønt Middelhavet kan være, hvor rød Afrikas sand er og hvor dypt blå en stjernehimmel kan være. Så om det er grått på skjermen min, så vet jeg hvordan det kunne ha vært. Jeg kan forestille meg. 

Og det er akkurat det jeg tenker mye på i jula. Forestillinger. 

Det har blitt mange forestillinger, og flere kommer. Noen ganger er rammene tydelige; som når jeg ikler meg snåle kostymer og framsier et tjuetalls replikker på forskjellige plasser under byvandringer, på en gigantisk scene i Hafslund-parken eller i en lavvo på torget. Andre ganger er rammene større, som når jeg skal forsøke å fange all vår historie, identitet og hele vårt potensiale og stappe det inn i et byjubileum, en gigantisk festforestilling som involverer hele byen. 

Men noen ganger er rammene borte. De har kanskje forsvunnet, eller de eksisterer slettes ikke ennå. Det er når det oppstår forestillinger i hodet; visjoner, drømmer, ønsker… Håp. Det er når jeg løfter en klump leire og ser en ferdig krukke. Jeg har ikke vanskeligheter med å forestille meg det. Men uten rammer har jeg vanskelig for å se begrensningene leireklumpen innehar. Kanskje den består av for mye sand. Kanskje den er for bløt. Det vil jeg ikke finne ut av før jeg har jobbet med den en stund. Og det er først når jeg har jobbet med den, at jeg oppdager at den ikke oppfører seg slik jeg trodde leireklumper ville gjøre. Den vil ikke bli noen krukke. Den vil være leire. 

Man skal ikke avbryte midt i en forestilling. Show must go on. Hold maska. Fullfør. Selvom krukka sprekker i ovnen – lim den sammen! 

Så hva skjer, Rebekka?

Jeg forsøker å forestille meg hva som vil skje i 2013. Og i 2014, -15, -16, -30… Og jeg tror jeg utover nyåret skal fortsette med julevasken. Jeg skal vaske bort alle gamle forestillinger, og jeg skal ikke lage noen nye. I hvert fall ikke uten tydelige rammer. 

Jeg skal kjøpe meg fargetv og se verden slik den er, selv om det betyr at jeg kanskje må ominnrede og selv om fargene kanskje er blassere enn jeg så for meg. Jeg skal ta medisinene mine og jeg skal sove drømmeløst.

Og så skal jeg ta av maska. Jeg vil fra nå av være leire.

Leire ruster ikke.
Godt, nytt år!

Jeg klarer sjøl!

Det skjer nesten hver dag. Tassen i huset strever med å få til noe, og mor henger litt på sidelinjen og gjør ett av følgende:

1. Oppmuntrer
2. Mener litt om hvordan han kan gjøre det lettere
3. Maser, fordi de har dårlig tid

Men tassen gir seg ikke, og mor får ikke slippe til.

«Jeg klarer sjøl!» grynter han irritert, og snur seg vekk. Han er tross alt fire år og har lært ett og annet. Ett er at «øvelse gjør mester», annet er at «de andre synes jeg er baby hvis jeg ikke får det til». Så mor prøver å holde seg mest til nummer 1. Det vil si så lenge det passer inn i dagsplanen.

Noen dager er det rett på nummer 3. «Kom igjen, la meg hjelpe deg med å få på skoene, for nå skal jeg på et viktig møte, og du må i barnehagen!» Vræl. «Jammen, du har hatt god tid på deg, nå har du fortsatt den venstre skoen på den høyre foten! Fordi du fant på så mye tøys istedet for å ta på deg, har vi ikke noe annet valg enn at jeg overtar». Resultatet er en sprellende, illsint tass som står i bro i bilsetet – uten både sko og sokker. Og en noe hikstende og tårevåt seanse i barnehagegarderoben før mor klarer å vri fokus over på hvor hyggelig de skal ha det i ettermiddag.

Og ettermiddagen blir gjerne god. Da graver tassen seg lykkelig ned i hauger av lego og bygger fly, biler, båter , dinosaurer og hus. I timesvis. Så: «Se, mamma, vingen datt av, kan du hjelpe meg?» Mor ser hastig på de merkelige klossene som på uforståelig vis utgjør et avansert Ninjagodragejagerfly. «Nei, det her skjønner ikke jeg noe av», sier mor og ber ham gå og finne bruksanvisningen. Han er jo tross alt stor gutt og finner sikkert ut av det på egenhånd.

Så tusler tassen tilbake til haugen og prøver igjen. Etter nok en stund kommer han enten:

1. Gledesstrålende tilbake og viser mor ett komplett fly
2. Litt halvfornøyd med et fly som nå ikke lenger er noe fly, men en skyrider-motorsykkelsak uten vinger i det hele tatt
3. Gråtende, og trygler om hjelp til å få på den dumme vingen.

I tilfelle siste scenario sukker mor tungt og setter seg ned med en innviklet byggetegning, og banner litt stille over hvor mye lettere lego var i gamle dager. Da sitter gjerne tassen på sidelinjen og kommer med oppmuntrende tilrop: «Prøv den svarte der, mamma; ... jeg tror det lyset der skal være oppå ... eller; den andre vingen har ikke sånn på seg». Jajaja, tassen, hold tyst! Sånn sier selvsagt ikke mor, men joda, hun tenker det.

Og så kommer kvelden. Tassen er fornøyd i seng med et intakt Ninjagodinosauruspassasjerfly (mors innovasjon – fritt etter en ubrukelig bruksanvisning) på nattbordet. Mor strekker seg endelig ut i sofaen, legger beina på bordet og klager til far over at møtet tidligere på dagen ikke gikk helt som forventet, de andre tok så lett på ting, så nå blir det så mye å gjøre på henne at det ikke er sjans i havet at hun skal få alt klart til de fristene som er satt, og vet han hvor lenge siden det er de hadde barnevakt nå - de kommer jo aldri ut! - og hadde bare noen forstått hvor slitsomt det er å starte for seg selv og være småbarnsmor og samtidig ha så mange verv her og der, har de glemt at hun faktisk også er syk, så hadde de kanskje latt henne få litt mer pusterom, og kanskje de hjemme også kunne tatt litt mer tak og gjort noe på egenhånd, som å legge klærne på rett plass og stable tallerkenene i riktig hylle, hvorfor husker de aldri hva som er riktig hylle, og rydde og ordne og sånn, ja da kunne hun roet ned litt så kanskje livet kunne vært littegrann lettere!

Da gjør mannen følgende:

1. Minner om en barnevakt som gjerne vil passe barna
2. Foreslår at hun trapper ned på antall verv
3. Sier at de faktisk kan koste på seg hushjelp

Hvorpå mor resolutt reiser seg og sier:

1. Aldri i livet, dette vet du at jeg klarer sjøl!