Det finnes ikke noe verre enn å vente.
Uansett, om det er på noe godt eller noe vondt, ventetiden er en uendelig lang pine.
Kanskje bortsett fra tannpine. Det er verre. Men igjen, man venter også da på at smerten skal gå over. På at noen skal forbarme seg over tanna, for den er jo ikke i stand til å fikse seg selv. Deretter må man vente på regninga. Det er ikke mindre pinsomt.
Men å vente - i seg selv - er en dyd, har jeg fått erfare.
Det er mange måter å vente på.
Man kan stå aldeles stille å vente på bussen.
Man kan vandre rundt i ring og vente på en telefon.
Man kan hoppe opp og ned foran tv'n og vente på at Norge skal ta gull.
Man kan bla i reisemagasiner mens man venter på ferien.
Man kan springe en lang tur for å vente på at sinnet skal roe seg.
Man kan gjøre rent i huset mens man venter på besøk.
Man kan sette seg ved pc'n uansett hva man venter på...
Eller, man kan bruke ufattelig mye krefter på å finne på noe annet for ikke å tenke på det man venter på.
Man kan tilogmed komme til å begynne å vente på noe annet, som en avledning.
Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, heter det.
Men det hender at vi venter på Godot, og det er ikke godt.
Jeg venter på at tiden skal gå. Det gjør den jo forsåvidt hele tiden, men ikke fort nok.
Jeg venter på sommeren.
Fordi, til sommeren, da vet jeg hva jeg egentlig ventet på.
Da kan jeg si om det var verdt å vente.
Uansett, det er en god ting med å vente... Det er alltid godt når ventetiden er over!
Da kan man jo begynne å vente på noe annet.
Jeg venter på å bli en bedre venter.
Jeg lagde en vikinglangbue en gang, og måtte stå og se på mens den tørket. Jeg kan ikke ha vært særlig flink på å vente dengang heller, for jeg fikk, når buen vel var fin og ferdig, og jeg var utslitt, en bok om "Zen i bueskytingens kunst", med en dedikasjon i permen: "Til Rebekka: En skatt jeg vet - tålmodighet".
Så er det kanskje tålmodigheten jeg burde trene opp for å bli en bedre venter. Men det vil jeg ikke.
Jeg VIL være utålmodig!
Ellers skjer det jo ingen verdens ting, har jeg erfart.
Men en ting trenger jeg ikke å vente på;
Sol og helg!
Ha en fortreffelig weekend.
lørdag 6. mars 2010
torsdag 4. mars 2010
Brev til de høye herrer og fruer i Sarpsborg:
Å være eller ikke være; dét er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler en bitter skjebne sender mot oss?
Eller trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?
Å dø, å sove - ja bare dét, - og se at søvnen slukker alle hjertekval
de tusen plager kjødet er arving til. Hvor inderlig man higer mot denne slutt:
Å dø, å sove.
Sove, og kanskje drømme?
Ja, se der er låsen!
Hva vil vi drømme om i dødens søvn når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss - og det er den som gjør elendighetens liv så langt.
Hvem ville orke tidens hug og hån, tyrannens overgrep,
den stoltes frekkhet, de knuste hjerters kvaler,
lovens treghet og embedsmannens hovmot,
alle spark som langmodig ånd vil få av åndløsheten,
- hvem orket dette hvis han formådde å fri seg fra det med en liten dolk?
Hvem ville bære denne byrde, svette og stønne under livets åk,
hvis ikke vi følte angst for noe etter døden, et uoppdaget land som ingen vandrer er vendt tilbake fra?
Det lammer viljen, så vi vil heller bære gamle sorger enn gå til nye som vi ikke kjenner.
For refleksjonen gjør oss alle feige: besluttsomhetens friske morgenfarge vil sykne bort i ettertankens blekhet, og foretagender med kraft og kjerne vil gjennom denne tanke skjene ut, og miste navn av handling...
Hysj! Den skjønne Sol! Å, nymfe, be for all min synd!
Å tåle dette regn av sten og piler en bitter skjebne sender mot oss?
Eller trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?
Å dø, å sove - ja bare dét, - og se at søvnen slukker alle hjertekval
de tusen plager kjødet er arving til. Hvor inderlig man higer mot denne slutt:
Å dø, å sove.
Sove, og kanskje drømme?
Ja, se der er låsen!
Hva vil vi drømme om i dødens søvn når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss - og det er den som gjør elendighetens liv så langt.
Hvem ville orke tidens hug og hån, tyrannens overgrep,
den stoltes frekkhet, de knuste hjerters kvaler,
lovens treghet og embedsmannens hovmot,
alle spark som langmodig ånd vil få av åndløsheten,
- hvem orket dette hvis han formådde å fri seg fra det med en liten dolk?
Hvem ville bære denne byrde, svette og stønne under livets åk,
hvis ikke vi følte angst for noe etter døden, et uoppdaget land som ingen vandrer er vendt tilbake fra?
Det lammer viljen, så vi vil heller bære gamle sorger enn gå til nye som vi ikke kjenner.
For refleksjonen gjør oss alle feige: besluttsomhetens friske morgenfarge vil sykne bort i ettertankens blekhet, og foretagender med kraft og kjerne vil gjennom denne tanke skjene ut, og miste navn av handling...
Hysj! Den skjønne Sol! Å, nymfe, be for all min synd!
tirsdag 2. mars 2010
Bombadilla Life
Jeg har alltid vært en drømmer, og har brukt flerfoldige stunder på å forestille meg andre tilværelser.
Fra de første historiene om "Orten i Ortekrattet" som jeg dikterte til min sekretær (-far) som treåring, til sceniske framførelser av alt fra Shakespeares "Julie" til giftmorderske i "Arsenikk og gamle kniplinger". Spennende verdener hvor det var få begrensninger og mange muligheter!
Likevel; den aller største næringskilden var bøkene. Jeg leste Ronja Røverdatter, Frøken Detektiv, Brødrene Løvehjerte, Håkon Håkonsen og Ringenes Herre.
Hvilke skatter jeg hadde! Inne i hodet mitt var det utallige veikryss med skilt til de mest spennende verdener som huset de merkeligste vesener. Varme, kalde, underfundige, sørgelige og festlige. Jeg elsket dem, hatet dem og ikke minst; jeg kjente dem.
Tom Bombadill er en figur som opptrer i Tolkiens første bok "Hobbiten".
En godmodig kjempe som ubekymret har sitt daglige virke i de omliggende skogområdene; En evignynnende vokter av flora og fauna.
På 90-tallet tok Tom Bombadill også pop-verden med storm: "Bom-bom-bom Bom-bombadilla life..."
Jeg elsket Tom Bombadill. Han var videreføringen av Politimester Bastian. "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill".
Det er jo sånn jeg skulle ønske vi kunne være alle sammen!
Lenge var det også idealet mitt; Tom Bombadill - være grei og snill - og forøvrig gjøre som man vil...
Men det var selvsagt også en forestilling, og en vrang en sådan.
Det er ikke mulig å gjøre som man vil uten å plage andre!
Ihvertfall ikke særlig mye. For folk lar seg tilsynelatende plage av det meste.
Som f.eks. bompengedebatten.
- Hva er det de syter over, tenkte jeg. - Hvis vi vil ha ny bru, så må vi betale for den på ett vis. Sånn er det bare. Ellers så får vi nøye oss med de to bruene vi har, og begynne å bruke mer kollektivtrafikk!
...Som dessuten er mye bedre for miljøet; vi bidrar med å redusere den globale oppvarmingen, og hvem vet; kanskje isen da blir liggende fast, så trenger vi ingen bru i det hele tatt, og så kan vi sette meier på bussene og togene til NSB så de bestandig kan gli ut av perrongen - uavhengig av føreforhold eller strømbrudd eller... Det siste var en avsporing.
Det var feilskiltet i hodet mitt.
Men så leser jeg i SA i dag: Slik ringes byen inn.
Og det ringes ikke inn til jul, eller til første time.
Nei, byen ringes inn med 12 bomstasjoner.
Og så begynner jeg å sutre.
For når jeg ser på kartet, og på mine daglige gjøremål fra Bjørnstad, innom Grålum, og opp på Kurland, så ser jeg fort at jeg - i løpet av morgentimene - må passere bomstasjoner seks - 6! - ganger, før jeg deretter snur nesa hjemover igjen - og på ny må passere bommen seks - 6 - ganger til, og hvis jeg skal legge turen nedom Tunejordet for å handle - som jeg jo gjør et par ganger i uka - så blir det altså to - 2 - ganger til.
Hvis man da antar at bompasseringen vil koste omtrent 20 kroner hver gang, så blir regnestykket som følger 14 passeringer x 20 kroner = 280 kroner. For én dag.
OK. Så blir det antageligvis både i pose og sekk: vi får ny, finere bru - OG vi blir flere som vil benytte kollektivtransport - selvom jeg antar at jeg da vil bli stående og hutre på ymse bussholdeplasser i mange timer tilsammen hver dag, med et barnehagebarn, en førsteklassing, en laptop og en barnevogn, diverse ransler, ski og sekker og handleposer.
Sikkert godt for noe. Men akkurat nå er jeg fortsatt sur.
Jeg kjører jo nesten aldri over den brua uansett.
Dette ble ikke som jeg forestilte meg.
Det ble flere begrensninger og færre muligheter.
Altså skivebom.
Så ble det da heller ikke Tom Bombadill med Gollum som fikk permanent plass på huden min.
Fra de første historiene om "Orten i Ortekrattet" som jeg dikterte til min sekretær (-far) som treåring, til sceniske framførelser av alt fra Shakespeares "Julie" til giftmorderske i "Arsenikk og gamle kniplinger". Spennende verdener hvor det var få begrensninger og mange muligheter!
Likevel; den aller største næringskilden var bøkene. Jeg leste Ronja Røverdatter, Frøken Detektiv, Brødrene Løvehjerte, Håkon Håkonsen og Ringenes Herre.
Hvilke skatter jeg hadde! Inne i hodet mitt var det utallige veikryss med skilt til de mest spennende verdener som huset de merkeligste vesener. Varme, kalde, underfundige, sørgelige og festlige. Jeg elsket dem, hatet dem og ikke minst; jeg kjente dem.
Tom Bombadill er en figur som opptrer i Tolkiens første bok "Hobbiten".
En godmodig kjempe som ubekymret har sitt daglige virke i de omliggende skogområdene; En evignynnende vokter av flora og fauna.
På 90-tallet tok Tom Bombadill også pop-verden med storm: "Bom-bom-bom Bom-bombadilla life..."
Jeg elsket Tom Bombadill. Han var videreføringen av Politimester Bastian. "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill".
Det er jo sånn jeg skulle ønske vi kunne være alle sammen!
Lenge var det også idealet mitt; Tom Bombadill - være grei og snill - og forøvrig gjøre som man vil...
Men det var selvsagt også en forestilling, og en vrang en sådan.
Det er ikke mulig å gjøre som man vil uten å plage andre!
Ihvertfall ikke særlig mye. For folk lar seg tilsynelatende plage av det meste.
Som f.eks. bompengedebatten.
- Hva er det de syter over, tenkte jeg. - Hvis vi vil ha ny bru, så må vi betale for den på ett vis. Sånn er det bare. Ellers så får vi nøye oss med de to bruene vi har, og begynne å bruke mer kollektivtrafikk!
...Som dessuten er mye bedre for miljøet; vi bidrar med å redusere den globale oppvarmingen, og hvem vet; kanskje isen da blir liggende fast, så trenger vi ingen bru i det hele tatt, og så kan vi sette meier på bussene og togene til NSB så de bestandig kan gli ut av perrongen - uavhengig av føreforhold eller strømbrudd eller... Det siste var en avsporing.
Det var feilskiltet i hodet mitt.
Men så leser jeg i SA i dag: Slik ringes byen inn.
Og det ringes ikke inn til jul, eller til første time.
Nei, byen ringes inn med 12 bomstasjoner.
Og så begynner jeg å sutre.
For når jeg ser på kartet, og på mine daglige gjøremål fra Bjørnstad, innom Grålum, og opp på Kurland, så ser jeg fort at jeg - i løpet av morgentimene - må passere bomstasjoner seks - 6! - ganger, før jeg deretter snur nesa hjemover igjen - og på ny må passere bommen seks - 6 - ganger til, og hvis jeg skal legge turen nedom Tunejordet for å handle - som jeg jo gjør et par ganger i uka - så blir det altså to - 2 - ganger til.
Hvis man da antar at bompasseringen vil koste omtrent 20 kroner hver gang, så blir regnestykket som følger 14 passeringer x 20 kroner = 280 kroner. For én dag.
OK. Så blir det antageligvis både i pose og sekk: vi får ny, finere bru - OG vi blir flere som vil benytte kollektivtransport - selvom jeg antar at jeg da vil bli stående og hutre på ymse bussholdeplasser i mange timer tilsammen hver dag, med et barnehagebarn, en førsteklassing, en laptop og en barnevogn, diverse ransler, ski og sekker og handleposer.
Sikkert godt for noe. Men akkurat nå er jeg fortsatt sur.
Jeg kjører jo nesten aldri over den brua uansett.
Dette ble ikke som jeg forestilte meg.
Det ble flere begrensninger og færre muligheter.
Altså skivebom.
Så ble det da heller ikke Tom Bombadill med Gollum som fikk permanent plass på huden min.
mandag 1. mars 2010
Rebekka betyr "Den som binder"
Det står det på en kopp jeg fikk en gang. Det står også at Rebekka er hebraisk, altså bibelsk. Med liten tekst, og under et bilde av en veldig sliten husmor, står det til slutt "Hun som er bundet til å gjøre de riktige tingene"...
Når jeg i tillegg er født i jomfruen - som alltid vil holde orden i sysakene , er eldstemann i barneflokken, skolelys fra første klasse og så videre, så begynner det kanskje å utforme seg et bilde i hodet ditt om hvem jeg er. Og det stemmer sikkert.
Samtidig er det fullstendig feil. Jeg bryter lenker og brenner broer hele tiden. Jeg må invitere til selskap for i det hele tatt klare å rydde huset, jeg bryter etikette og skaper splid både hist og her. "Den som binder?" Neppe. "Den som ødelegger", eller "Den som roter det til", eller "Den som ikke klarer å holde kjeft", kanskje, men "Den som binder" er neppe hyppig assosiert med meg.
Samtidig er det nettopp "Den som binder" jeg vil være. Jeg vil binde sammen til et solid fellesskap. Jeg vil skape et "all inclusive"-samfunn. Jeg vil være den som binder familien sammen. Den som knytter løse tråder.
Det er en sabla svær oppgave jeg har foran meg. Det eneste jeg har klart å binde til meg så langt, er mannen min. Så heter han da også Knut, hvilket betyr "bundet".
Rebekka var en dame som tilfeldigvis, for mange tusen år siden var ved brønnen og hentet vann, og på den måten fikk innpass i verdens største og mest leste litterære verk, lest i tusener av år.
Jeg er så priveligert at jeg får vannet gjennom springen. Likevel har jeg en brønn. En tankebrønn, eller erindringsbrønn, om du vil. Og den faller jeg ofte oppi.
Det er referater fra mine møter med denne brønnen jeg vil dele her, og du er velkommen til å observere.
Pass bare på så du ikke kommer for nær kanten, det er lett å snuble i.
Når jeg i tillegg er født i jomfruen - som alltid vil holde orden i sysakene , er eldstemann i barneflokken, skolelys fra første klasse og så videre, så begynner det kanskje å utforme seg et bilde i hodet ditt om hvem jeg er. Og det stemmer sikkert.
Samtidig er det fullstendig feil. Jeg bryter lenker og brenner broer hele tiden. Jeg må invitere til selskap for i det hele tatt klare å rydde huset, jeg bryter etikette og skaper splid både hist og her. "Den som binder?" Neppe. "Den som ødelegger", eller "Den som roter det til", eller "Den som ikke klarer å holde kjeft", kanskje, men "Den som binder" er neppe hyppig assosiert med meg.
Samtidig er det nettopp "Den som binder" jeg vil være. Jeg vil binde sammen til et solid fellesskap. Jeg vil skape et "all inclusive"-samfunn. Jeg vil være den som binder familien sammen. Den som knytter løse tråder.
Det er en sabla svær oppgave jeg har foran meg. Det eneste jeg har klart å binde til meg så langt, er mannen min. Så heter han da også Knut, hvilket betyr "bundet".
Rebekka var en dame som tilfeldigvis, for mange tusen år siden var ved brønnen og hentet vann, og på den måten fikk innpass i verdens største og mest leste litterære verk, lest i tusener av år.
Jeg er så priveligert at jeg får vannet gjennom springen. Likevel har jeg en brønn. En tankebrønn, eller erindringsbrønn, om du vil. Og den faller jeg ofte oppi.
Det er referater fra mine møter med denne brønnen jeg vil dele her, og du er velkommen til å observere.
Pass bare på så du ikke kommer for nær kanten, det er lett å snuble i.
Abonner på:
Innlegg (Atom)