Bombadilla Life

Jeg har alltid vært en drømmer, og har brukt flerfoldige stunder på å forestille meg andre tilværelser.

Fra de første historiene om "Orten i Ortekrattet" som jeg dikterte til min sekretær (-far) som treåring, til sceniske framførelser av alt fra Shakespeares "Julie" til giftmorderske i "Arsenikk og gamle kniplinger". Spennende verdener hvor det var få begrensninger og mange muligheter!

Likevel; den aller største næringskilden var bøkene. Jeg leste Ronja Røverdatter, Frøken Detektiv, Brødrene Løvehjerte, Håkon Håkonsen og Ringenes Herre.

Hvilke skatter jeg hadde! Inne i hodet mitt var det utallige veikryss med skilt til de mest spennende verdener som huset de merkeligste vesener. Varme, kalde, underfundige, sørgelige og festlige. Jeg elsket dem, hatet dem og ikke minst; jeg kjente dem.

Tom Bombadill er en figur som opptrer i Tolkiens første bok "Hobbiten".
En godmodig kjempe som ubekymret har sitt daglige virke i de omliggende skogområdene; En evignynnende vokter av flora og fauna.

På 90-tallet tok Tom Bombadill også pop-verden med storm: "Bom-bom-bom Bom-bombadilla life..."

Jeg elsket Tom Bombadill. Han var videreføringen av Politimester Bastian. "Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill".
Det er jo sånn jeg skulle ønske vi kunne være alle sammen!

Lenge var det også idealet mitt; Tom Bombadill - være grei og snill - og forøvrig gjøre som man vil...

Men det var selvsagt også en forestilling, og en vrang en sådan.
Det er ikke mulig å gjøre som man vil uten å plage andre!
Ihvertfall ikke særlig mye. For folk lar seg tilsynelatende plage av det meste.

Som f.eks. bompengedebatten.
- Hva er det de syter over, tenkte jeg. - Hvis vi vil ha ny bru, så må vi betale for den på ett vis. Sånn er det bare. Ellers så får vi nøye oss med de to bruene vi har, og begynne å bruke mer kollektivtrafikk!

...Som dessuten er mye bedre for miljøet; vi bidrar med å redusere den globale oppvarmingen, og hvem vet; kanskje isen da blir liggende fast, så trenger vi ingen bru i det hele tatt, og så kan vi sette meier på bussene og togene til NSB så de bestandig kan gli ut av perrongen - uavhengig av føreforhold eller strømbrudd eller... Det siste var en avsporing.
Det var feilskiltet i hodet mitt.

Men så leser jeg i SA i dag: Slik ringes byen inn.
Og det ringes ikke inn til jul, eller til første time.
Nei, byen ringes inn med 12 bomstasjoner.
Og så begynner jeg å sutre.

For når jeg ser på kartet, og på mine daglige gjøremål fra Bjørnstad, innom Grålum, og opp på Kurland, så ser jeg fort at jeg - i løpet av morgentimene - må passere bomstasjoner seks - 6! - ganger, før jeg deretter snur nesa hjemover igjen - og på ny må passere bommen seks - 6 - ganger til, og hvis jeg skal legge turen nedom Tunejordet for å handle - som jeg jo gjør et par ganger i uka - så blir det altså to - 2 - ganger til.

Hvis man da antar at bompasseringen vil koste omtrent 20 kroner hver gang, så blir regnestykket som følger 14 passeringer x 20 kroner = 280 kroner. For én dag.

OK. Så blir det antageligvis både i pose og sekk: vi får ny, finere bru - OG vi blir flere som vil benytte kollektivtransport - selvom jeg antar at jeg da vil bli stående og hutre på ymse bussholdeplasser i mange timer tilsammen hver dag, med et barnehagebarn, en førsteklassing, en laptop og en barnevogn, diverse ransler, ski og sekker og handleposer.

Sikkert godt for noe. Men akkurat nå er jeg fortsatt sur.
Jeg kjører jo nesten aldri over den brua uansett.

Dette ble ikke som jeg forestilte meg.
Det ble flere begrensninger og færre muligheter.

Altså skivebom.

Så ble det da heller ikke Tom Bombadill med Gollum som fikk permanent plass på huden min.