Å være eller ikke være; dét er spørsmålet. For hva er edel ferd?
Å tåle dette regn av sten og piler en bitter skjebne sender mot oss?
Eller trekke sverdet mot et hav av sorger, og gjøre slutt på dem?
Å dø, å sove - ja bare dét, - og se at søvnen slukker alle hjertekval
de tusen plager kjødet er arving til. Hvor inderlig man higer mot denne slutt:
Å dø, å sove.
Sove, og kanskje drømme?
Ja, se der er låsen!
Hva vil vi drømme om i dødens søvn når vi har kastet disse støvets lenker?
Den tanken stanser oss - og det er den som gjør elendighetens liv så langt.
Hvem ville orke tidens hug og hån, tyrannens overgrep,
den stoltes frekkhet, de knuste hjerters kvaler,
lovens treghet og embedsmannens hovmot,
alle spark som langmodig ånd vil få av åndløsheten,
- hvem orket dette hvis han formådde å fri seg fra det med en liten dolk?
Hvem ville bære denne byrde, svette og stønne under livets åk,
hvis ikke vi følte angst for noe etter døden, et uoppdaget land som ingen vandrer er vendt tilbake fra?
Det lammer viljen, så vi vil heller bære gamle sorger enn gå til nye som vi ikke kjenner.
For refleksjonen gjør oss alle feige: besluttsomhetens friske morgenfarge vil sykne bort i ettertankens blekhet, og foretagender med kraft og kjerne vil gjennom denne tanke skjene ut, og miste navn av handling...
Hysj! Den skjønne Sol! Å, nymfe, be for all min synd!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar