- Du bestemmer ikke over meg!

(Fra SarpsborgMagasinet juni 2011)

En fresende krabat står foran meg. Lyseblå øyne borer seg inn i meg som istapper, og jeg kjenner at jeg vakler et øyeblikk, før det fra dypet av brønnen stiger en glødende masse. - Jo, det gjør jeg faktisk, foreldre bestemmer over barna sine, sier jeg med min myndigste stemme.

Dragen spruter eder og galle, stormer opp trappa og smeller i døra til rommet sitt. Et langtrukkent ul som ville satt sauebøndene i full beredskap alarmerer nabolaget; mamma er verdens dummeste.

Jada, jeg vet det. Jeg har vært dum. Ikke fordi jeg nektet jentungen å sitte foran pc'n lenger, som er den utløsende årsaken til krisen, men fordi jeg foregående kveld faktisk har latt henne sitte i flere timer.

Selvfølgelig har jeg en unnskyldning, jeg har hatt så mye å gjøre på jobben at jeg måtte bare gjøre ferdig noe kundekorrespondanse før middag, og etter middag var det forberedelser til et møte, og når det så nærmet seg leggetid var jeg veldig opptatt med noe korrektur som hadde kommet inn på jobbmailen, som var best å svare på med en gang, og som jeg forklarte at dette er så viktig, dette er jobbting, som jeg bare må få gjort unna, men snart, snart skal du legge deg!

Hun gjemte seg bak min bunke av jobb til jeg ikke merket henne lenger. Når jeg brått oppdager at klokka er ti over halv leggetid, roper jeg forskrekket og bryskt; - Neimen, har du ikke lagt deg enda? Selvfølgelig har hun ikke det. Hun venter jo på meg, på kveldspraten på senga.

I lyserosa nattkjole og med kosebamsen tett inntil halsen ser min store, lille datter på meg, og spør:

-Mamma, synes du jobben din er viktigere enn meg?

Og jeg stryker og stryker over håret hennes og forsikrer henne med alle mulige garantier, at ingenting i verden er viktigere enn henne. Hun er mer dyrebar enn alle diamanter i verden, enn 1000 dyre biler, og ja selvfølgelig mer verdt enn pc'n, sier jeg og kysser og klemmer.

- Hvorfor bruker du så mye tid på jobben, og så lite på meg da? Hun gjemmer ansiktet halvveis under dyna. Og jeg svelger. Eller, prøver å svelge den klumpen som sperrer stemmen i halsen. Jeg er svar skyldig.

- Du vet at mamma må jobbe for å få penger til mat, og til å betale huslånet, og telefonregningen og forsikringen og Sfo og...

- Koster det penger at jeg går på Sfo, mamma? For da kan jeg slutte, så trenger du ikke så mange penger og da må du ikke jobbe så mye når du kommer hjem. Jeg liker meg ikke så godt på Sfo likevel, jeg kan være hjemme alene.

-Tøysejente, svarer jeg, og skrur på lydboken – for jeg har ikke tid til å lese for henne,

- Klart du skal gå på Sfo! Vi har råd til det.

Det var i går. Akkurat nå har min lille solstråle gått i full fyr over hodet mitt, og er på vei ned trappa med en koffert pakket med et par skjørt, en prinsessekrone, Nintendo DS og tannbørste.

- Jeg flytter! Du trenger meg ikke likevel, hulker hun og stormer ut døra. Hun setter seg på trappa og hikster.

- Dumme, dumme mamma!

Tenker jeg. Jeg går ut og setter meg stille ved siden av henne.

-Så du liker deg ikke på Sfo? Stemmen min er ikke myndig. Hun rister på hodet som hviler på de spinkle knærne.

- Du har jo blitt stor, sier jeg. Og faktisk så trenger du jo ikke Sfo, pappa er jo som regel hjemme når du er ferdig på skolen, og de andre dagene kan jeg dra tidligere fra jobb enn jeg pleier. Så kan vi heller finne på litt mere hyggelig sammen, og så skal jeg slutte å ta med meg jobben hjem hele tiden.

Hun løfter det tårevåte ansiktet.

- Men kan du det da, mamma? Jenta mi ser på meg med vantro.

- Får du lov til det av jobben?

Jeg lener meg inntil og hvisker henne i øret;

- Vet du hva, jobben bestemmer faktisk ikke over meg.

Kappe land

( Fra SarpsborgMagasinet mai 2011)

Det spirer og gror rundt brønnen min! Det knepper i furutrærne, bilen min er gul og seig av bjørkepollen, fuglene skvatrer som besatt og ungene har blåst liv i sin parallelle verden; Sandkassa.

Her er infrastrukturen i ferd med atter å gjenopprettes etter vinterens grusomme herjinger.

Tælen har vært hard mot de stakkars hensatte lekene fra i fjor, og treåringen står med bevrende underleppe når renovasjonsetaten plukker opp restene av biler, bøtter og spader, som selvsamme etat ikke levnet en tanke da snøen begynte å bøtte ned i oktober.

Åtteåringen er mer resultatorientert enn sin yngre bror, og konkluderer raskt med at det nå foreligger et erstatningskrav, da inkludert et tillegg for tort og svie. - Vi vil ha et basseng også!

Innkjøpsavdelingen er ergo allerede i starten av sesongen nær ved å sprenge budsjettene for park og anlegg.

Men tilbake til sandkassa. Når opprydningsarbeidet er vel gjennomført, begynner altså selve gjenoppbyggingen. Veier, hus, innsjøer og bygninger er jevnet med jorden. Tomtegrenser er visket ut. Opptøyene lar ikke vente på seg, anarkiet tar over.

- Jeg eier fjellet! Treåringen triumferer trassig på toppen av en stor stein i midten av ørkenlandet.

- Nei, det er jo slottet mitt! Åtteåringen tramper i harnisk over at lillebror har vokst til og nå krever eiendomsrett til sentrale områder. I fjor var han henvist til til utkantstrøkene, og syntes fornøyd med det.

- Du skal bare grave og kjøre biler likevel, jeg skal bygge et slott med mange saler, til konserter og sånn, og vollgraver og en park, her - midt i byen, argumenterer storesøster. Hun begynner å fylle den overlevende bøtta med sand og symmetrisk dandere tårn. Det ser et øyeblikk ut som om lillebror innfinner seg med nederlaget. Han sitter taus på gravemaskinen sin. Men når storesøster går for å samle pene steiner og hvitveis til utsmykningen, gjør han kort prosess: Den store skuffa dundrer løs på det ferske byggverket.

- Pappa! Han raserer bygningene mine! Snørr og tårer blander seg med friske karakteristikker i dét begge arvingene snubler inn verandadøra. Patriarken får en rask innføringen i problemstillingen, og vet råd. Han henter en kniv. En stor kniv.

- Kom, unger! Vi skal avgjøre dette med tradisjonelle metoder!

- Pappa! Skrekken lyser av fire blå glugger.
- Ja, hvis dere ikke kan bli enige på demokratisk vis, så må vi rett og slett.... kappe land, sier øverste myndighet.

Verden har nok blitt mer sivilisert siden far var ung.

- Pappa, vi kan ikke løse uenigheter med vold, og kniv er strengt forbudt! Hun er rak i ryggen men fortsatt ørlite spak i stemmen, åtteåringen, når hun løfter haka mot faren. «Kappe land» er et ukjent begrep, men hun kan se for seg blod og flyktninger - og Afrika.

- Kom, bror, vi deler. Halvparten hver. Det er mye bedre enn krig, altså. Verandadøra smeller i.

Sola kryper ned over hustakene, og ungene ropes inn. Mens pappa vasker av dem dagens strabaser, tusler jeg en tur rundt huset. Jeg ser at tulipanene i bedet har blitt et hode kortere. Lenger ned i hagen skimter jeg noen dyprøde kronblader, pent dandert utover det største slottet sandkassa noensinne har sett. Det må romme ti saler, minst, og sikkert bibliotek i tillegg. Kloss inntil ytterstokkene av kassa er det anlagt en bred vei, med små hus tett i tett langsmed, hvor biler og gravemaskiner står behørig parkert.

Demokrati er ofte sandkasseargumentasjon, tenker jeg, men det fungerer.

Ihvertfall med kniven på strupen.

SARPSBORG VERSUS FREDRIKSTAD

(Fra spalte i SarpsborgMagasinet, mars 2011)

Det er de store tingene i livet som er smart å være opptatt av. Så som havet, livet og døden.

Jeg kjenner noen som kan mye om det der, men jeg er ikke skarp nok til å ha særlig greie på slike opphøyede tanker. Istedet prøver jeg å se livet fra et lavere perspektiv. Jeg bor tross alt midt i et boligfelt på Bjørnstad, langt fra fjell og hav.

Men jeg har en brønn. Der kan jeg plaske rundt, titte litt opp av hullet og se broker av verden bevege seg rundt kanten. Dog, verden og verden, det blir jo stort sett Særp. Og litt Fredrikstad, men det sier jeg ikke til noen. Jeg er redd noen murer igjen sementlokket over her hvis det skulle lekke ut...

For det er merkelig nok blitt sånn her på berget, at nå snakker vi ikke lenger om «den andre byen». For halvannet år siden ble nemlig storebror spedalsk. Sykdommen kom brått og uventet den 6. november 2009, tilfeldigvis i samme øyeblikk som Sarpsborg 08 slo Fredrikstad Fotballklubb i kvalifiseringen. Storebror ble ydmyket på det groveste og sank i kne, mens lillebror vokste betraktelig. Flere meter... Antageligvis var vi sarpinger sultne som stakitt, så når vi først hadde fått tenna godt plantet i et ballegrep på storebror, så slapp vi ikke.

Nå er som sagt ikke jeg blant dem som skjønner alt som foregår i det blå, så jeg undrer meg over hva som egentlig skjedde. Joda, jeg vet at ballen er rund og at den trillet i rødt mål, men jeg mener sånn utenfor banen?

Da jeg var ung, og det er da ikke særlig lenge siden, var det flaut å være fra Særp. Alle gikk på kino og på by'n i Fredrikstad, og dro unge Særpinger til Oslo hadde de selvsagt løst togbillett i nabobyen. Jeg var ukul og likte meg i Særp. Jeg tilbragte heller en lørdagskveld på Rasputin eller Humlegården, fremfor å henge på Hawk, Metz eller Dr. Johnson. Jeg var ikke spesielt sportsinteressert, men heia på Tune IL og SFK, noe ingen tok notis av, før det ble kult å heie på nyopprykkede FFK. Da ble jeg brått enda mer ukul.

Men altså, den 6. november var det som om byen fikk et blått lys over seg, og himmelens hærskarer steg ned til oss. Kort tid etter vant englene til Åge det store korslaget, og deretter fikk vi sogar den store melodiprisen til byen ved fossen. Solstråler spredte seg utover kartet, og snart nynnet vi alle på «Særping te jæ dør» og stappet i oss «Stærk Særping» med «Fredrikstadmos». Fantastisk!

Men hva var det som skjedde?

Kanskje en fe svinget tryllestaven over Sarpsborg? Blå bobler? Vi ble ihvertfall kule over natta.

Superstars. Og jeg synes det er kult at det endelig også er andre som synes det er kult å være Særping! Vi som hadde lagt ut huset for salg, tok til vett og fant ut at Bjørnstad er mye kulere enn Sverige. Et steinkast fra en av de mest solrike værmålingstasjonene i Norge, et sleivkast fra skogen og et nytt steinkast fra minner om forfedrene mine. Bautasteiner over høvdinger som også var stolte av tilhørigheten sin her, og som tviholdt på dette kule stedet i flere tusen år.

Som man roper i skogen får man munnen full av både kongler og konger.

Jeg får neppe visshet om hva som skjedde, men jeg vet ihvertfall hva som IKKE skjedde.

JEG ble ikke kul.

Nylig kom datteren min på åtte år med en innrømmelse: Hun er flau over den nye jobben min.

Perpleks påpekte jeg at hun flere ganger hadde sagt hun håpet jeg vil begynne nettopp der, hvor det var så morsomme mennesker og mye spennende som skjedde. Hva var det som hadde forandret seg? - Dere flytta jo til Fredrikstad, svarte hun mutt.

Jaja, det kommer vel nytt vann i brønnen...