- Du bestemmer ikke over meg!

(Fra SarpsborgMagasinet juni 2011)

En fresende krabat står foran meg. Lyseblå øyne borer seg inn i meg som istapper, og jeg kjenner at jeg vakler et øyeblikk, før det fra dypet av brønnen stiger en glødende masse. - Jo, det gjør jeg faktisk, foreldre bestemmer over barna sine, sier jeg med min myndigste stemme.

Dragen spruter eder og galle, stormer opp trappa og smeller i døra til rommet sitt. Et langtrukkent ul som ville satt sauebøndene i full beredskap alarmerer nabolaget; mamma er verdens dummeste.

Jada, jeg vet det. Jeg har vært dum. Ikke fordi jeg nektet jentungen å sitte foran pc'n lenger, som er den utløsende årsaken til krisen, men fordi jeg foregående kveld faktisk har latt henne sitte i flere timer.

Selvfølgelig har jeg en unnskyldning, jeg har hatt så mye å gjøre på jobben at jeg måtte bare gjøre ferdig noe kundekorrespondanse før middag, og etter middag var det forberedelser til et møte, og når det så nærmet seg leggetid var jeg veldig opptatt med noe korrektur som hadde kommet inn på jobbmailen, som var best å svare på med en gang, og som jeg forklarte at dette er så viktig, dette er jobbting, som jeg bare må få gjort unna, men snart, snart skal du legge deg!

Hun gjemte seg bak min bunke av jobb til jeg ikke merket henne lenger. Når jeg brått oppdager at klokka er ti over halv leggetid, roper jeg forskrekket og bryskt; - Neimen, har du ikke lagt deg enda? Selvfølgelig har hun ikke det. Hun venter jo på meg, på kveldspraten på senga.

I lyserosa nattkjole og med kosebamsen tett inntil halsen ser min store, lille datter på meg, og spør:

-Mamma, synes du jobben din er viktigere enn meg?

Og jeg stryker og stryker over håret hennes og forsikrer henne med alle mulige garantier, at ingenting i verden er viktigere enn henne. Hun er mer dyrebar enn alle diamanter i verden, enn 1000 dyre biler, og ja selvfølgelig mer verdt enn pc'n, sier jeg og kysser og klemmer.

- Hvorfor bruker du så mye tid på jobben, og så lite på meg da? Hun gjemmer ansiktet halvveis under dyna. Og jeg svelger. Eller, prøver å svelge den klumpen som sperrer stemmen i halsen. Jeg er svar skyldig.

- Du vet at mamma må jobbe for å få penger til mat, og til å betale huslånet, og telefonregningen og forsikringen og Sfo og...

- Koster det penger at jeg går på Sfo, mamma? For da kan jeg slutte, så trenger du ikke så mange penger og da må du ikke jobbe så mye når du kommer hjem. Jeg liker meg ikke så godt på Sfo likevel, jeg kan være hjemme alene.

-Tøysejente, svarer jeg, og skrur på lydboken – for jeg har ikke tid til å lese for henne,

- Klart du skal gå på Sfo! Vi har råd til det.

Det var i går. Akkurat nå har min lille solstråle gått i full fyr over hodet mitt, og er på vei ned trappa med en koffert pakket med et par skjørt, en prinsessekrone, Nintendo DS og tannbørste.

- Jeg flytter! Du trenger meg ikke likevel, hulker hun og stormer ut døra. Hun setter seg på trappa og hikster.

- Dumme, dumme mamma!

Tenker jeg. Jeg går ut og setter meg stille ved siden av henne.

-Så du liker deg ikke på Sfo? Stemmen min er ikke myndig. Hun rister på hodet som hviler på de spinkle knærne.

- Du har jo blitt stor, sier jeg. Og faktisk så trenger du jo ikke Sfo, pappa er jo som regel hjemme når du er ferdig på skolen, og de andre dagene kan jeg dra tidligere fra jobb enn jeg pleier. Så kan vi heller finne på litt mere hyggelig sammen, og så skal jeg slutte å ta med meg jobben hjem hele tiden.

Hun løfter det tårevåte ansiktet.

- Men kan du det da, mamma? Jenta mi ser på meg med vantro.

- Får du lov til det av jobben?

Jeg lener meg inntil og hvisker henne i øret;

- Vet du hva, jobben bestemmer faktisk ikke over meg.