Det spirer og gror rundt brønnen min! Det knepper i furutrærne, bilen min er gul og seig av bjørkepollen, fuglene skvatrer som besatt og ungene har blåst liv i sin parallelle verden; Sandkassa.
Her er infrastrukturen i ferd med atter å gjenopprettes etter vinterens grusomme herjinger.
Tælen har vært hard mot de stakkars hensatte lekene fra i fjor, og treåringen står med bevrende underleppe når renovasjonsetaten plukker opp restene av biler, bøtter og spader, som selvsamme etat ikke levnet en tanke da snøen begynte å bøtte ned i oktober.
Åtteåringen er mer resultatorientert enn sin yngre bror, og konkluderer raskt med at det nå foreligger et erstatningskrav, da inkludert et tillegg for tort og svie. - Vi vil ha et basseng også!
Innkjøpsavdelingen er ergo allerede i starten av sesongen nær ved å sprenge budsjettene for park og anlegg.
Men tilbake til sandkassa. Når opprydningsarbeidet er vel gjennomført, begynner altså selve gjenoppbyggingen. Veier, hus, innsjøer og bygninger er jevnet med jorden. Tomtegrenser er visket ut. Opptøyene lar ikke vente på seg, anarkiet tar over.
- Jeg eier fjellet! Treåringen triumferer trassig på toppen av en stor stein i midten av ørkenlandet.
- Nei, det er jo slottet mitt! Åtteåringen tramper i harnisk over at lillebror har vokst til og nå krever eiendomsrett til sentrale områder. I fjor var han henvist til til utkantstrøkene, og syntes fornøyd med det.
- Du skal bare grave og kjøre biler likevel, jeg skal bygge et slott med mange saler, til konserter og sånn, og vollgraver og en park, her - midt i byen, argumenterer storesøster. Hun begynner å fylle den overlevende bøtta med sand og symmetrisk dandere tårn. Det ser et øyeblikk ut som om lillebror innfinner seg med nederlaget. Han sitter taus på gravemaskinen sin. Men når storesøster går for å samle pene steiner og hvitveis til utsmykningen, gjør han kort prosess: Den store skuffa dundrer løs på det ferske byggverket.
- Pappa! Han raserer bygningene mine! Snørr og tårer blander seg med friske karakteristikker i dét begge arvingene snubler inn verandadøra. Patriarken får en rask innføringen i problemstillingen, og vet råd. Han henter en kniv. En stor kniv.
- Kom, unger! Vi skal avgjøre dette med tradisjonelle metoder!
- Pappa! Skrekken lyser av fire blå glugger.- Ja, hvis dere ikke kan bli enige på demokratisk vis, så må vi rett og slett.... kappe land, sier øverste myndighet.
Verden har nok blitt mer sivilisert siden far var ung.
- Pappa, vi kan ikke løse uenigheter med vold, og kniv er strengt forbudt! Hun er rak i ryggen men fortsatt ørlite spak i stemmen, åtteåringen, når hun løfter haka mot faren. «Kappe land» er et ukjent begrep, men hun kan se for seg blod og flyktninger - og Afrika.
- Kom, bror, vi deler. Halvparten hver. Det er mye bedre enn krig, altså. Verandadøra smeller i.
Sola kryper ned over hustakene, og ungene ropes inn. Mens pappa vasker av dem dagens strabaser, tusler jeg en tur rundt huset. Jeg ser at tulipanene i bedet har blitt et hode kortere. Lenger ned i hagen skimter jeg noen dyprøde kronblader, pent dandert utover det største slottet sandkassa noensinne har sett. Det må romme ti saler, minst, og sikkert bibliotek i tillegg. Kloss inntil ytterstokkene av kassa er det anlagt en bred vei, med små hus tett i tett langsmed, hvor biler og gravemaskiner står behørig parkert.
Demokrati er ofte sandkasseargumentasjon, tenker jeg, men det fungerer.
Ihvertfall med kniven på strupen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar