SARPSBORG VERSUS FREDRIKSTAD

(Fra spalte i SarpsborgMagasinet, mars 2011)

Det er de store tingene i livet som er smart å være opptatt av. Så som havet, livet og døden.

Jeg kjenner noen som kan mye om det der, men jeg er ikke skarp nok til å ha særlig greie på slike opphøyede tanker. Istedet prøver jeg å se livet fra et lavere perspektiv. Jeg bor tross alt midt i et boligfelt på Bjørnstad, langt fra fjell og hav.

Men jeg har en brønn. Der kan jeg plaske rundt, titte litt opp av hullet og se broker av verden bevege seg rundt kanten. Dog, verden og verden, det blir jo stort sett Særp. Og litt Fredrikstad, men det sier jeg ikke til noen. Jeg er redd noen murer igjen sementlokket over her hvis det skulle lekke ut...

For det er merkelig nok blitt sånn her på berget, at nå snakker vi ikke lenger om «den andre byen». For halvannet år siden ble nemlig storebror spedalsk. Sykdommen kom brått og uventet den 6. november 2009, tilfeldigvis i samme øyeblikk som Sarpsborg 08 slo Fredrikstad Fotballklubb i kvalifiseringen. Storebror ble ydmyket på det groveste og sank i kne, mens lillebror vokste betraktelig. Flere meter... Antageligvis var vi sarpinger sultne som stakitt, så når vi først hadde fått tenna godt plantet i et ballegrep på storebror, så slapp vi ikke.

Nå er som sagt ikke jeg blant dem som skjønner alt som foregår i det blå, så jeg undrer meg over hva som egentlig skjedde. Joda, jeg vet at ballen er rund og at den trillet i rødt mål, men jeg mener sånn utenfor banen?

Da jeg var ung, og det er da ikke særlig lenge siden, var det flaut å være fra Særp. Alle gikk på kino og på by'n i Fredrikstad, og dro unge Særpinger til Oslo hadde de selvsagt løst togbillett i nabobyen. Jeg var ukul og likte meg i Særp. Jeg tilbragte heller en lørdagskveld på Rasputin eller Humlegården, fremfor å henge på Hawk, Metz eller Dr. Johnson. Jeg var ikke spesielt sportsinteressert, men heia på Tune IL og SFK, noe ingen tok notis av, før det ble kult å heie på nyopprykkede FFK. Da ble jeg brått enda mer ukul.

Men altså, den 6. november var det som om byen fikk et blått lys over seg, og himmelens hærskarer steg ned til oss. Kort tid etter vant englene til Åge det store korslaget, og deretter fikk vi sogar den store melodiprisen til byen ved fossen. Solstråler spredte seg utover kartet, og snart nynnet vi alle på «Særping te jæ dør» og stappet i oss «Stærk Særping» med «Fredrikstadmos». Fantastisk!

Men hva var det som skjedde?

Kanskje en fe svinget tryllestaven over Sarpsborg? Blå bobler? Vi ble ihvertfall kule over natta.

Superstars. Og jeg synes det er kult at det endelig også er andre som synes det er kult å være Særping! Vi som hadde lagt ut huset for salg, tok til vett og fant ut at Bjørnstad er mye kulere enn Sverige. Et steinkast fra en av de mest solrike værmålingstasjonene i Norge, et sleivkast fra skogen og et nytt steinkast fra minner om forfedrene mine. Bautasteiner over høvdinger som også var stolte av tilhørigheten sin her, og som tviholdt på dette kule stedet i flere tusen år.

Som man roper i skogen får man munnen full av både kongler og konger.

Jeg får neppe visshet om hva som skjedde, men jeg vet ihvertfall hva som IKKE skjedde.

JEG ble ikke kul.

Nylig kom datteren min på åtte år med en innrømmelse: Hun er flau over den nye jobben min.

Perpleks påpekte jeg at hun flere ganger hadde sagt hun håpet jeg vil begynne nettopp der, hvor det var så morsomme mennesker og mye spennende som skjedde. Hva var det som hadde forandret seg? - Dere flytta jo til Fredrikstad, svarte hun mutt.

Jaja, det kommer vel nytt vann i brønnen...