Skal bare…

Å rydde mens man har barn er som å måke mens det snør, sies det.

Det er sant. Det formelig laver ned i store dynger fra morgen til kveld. Hauger av klær, leker, tallerkener, tegnesaker og alskens annet fokker seg sammen og blir liggende som et teppe over det hele.

Men, akkurat som med snøen, så gjør man likevel best i å skuffe unna en gang i blant.

Alternativet er å snø inne – eller hva rotet angår – fryse ut andre. Det er ikke innbydende med besøk når det er skredfare i samtlige rom!

Takk og lov så er det sedvanlige besøket mitt vondt vant. De har sterke albuer som uten å mukke skyver plastsekker, tørkestativ, gåbiler og ikke minst klær til side før de slenger seg uanfektet ned i den knelende sofaen. De ser ikke fingermerkene på vindusrutene eller kaffeflekkene på kjøkkenet.

Eller; de ser det nok, med sine årvåkne blikk og fine sanselighet, men det ser ikke ut til å plage dem på langt nær så mye som det kan plage meg.

Det ser heller ikke ut til å plage ungene mine, eller mannen min. Det plager meg.

- Nå flyter det overalt her igjen! Hvor mange ganger må jeg si at dere ikke får dra alt utover? Rydd opp med det samme dere er ferdige med noe! Hvorfor står skoene dine under stuebordet? De skal være i gangen! Der skal også jakka være, og pyjamasen kan du vel ta med opp på badet. Mens du er der kan du tømme ut den bøtta med badeleker og henge dem til tørk over karet! Hvorfor må jeg mase om sånt? Tror dere at tingene rydder seg på plass av seg selv?

Tre hoder pleier da å løfte seg rolig og se rolig på meg. - Vi skal bare…

Så snøfter jeg høylytt i protest og går og setter meg i verandakroken.. Der står tigerkanna med konstant dampende varm kaffe.

Jeg trekker frisk og ufrisk luft og innagerer en stund. Det gurgler og freser rundt strupehodet, rykker i orale muskler slik at overleppen snurper seg opp mot de utspente neseborene. - Etterpå! Hvorfor kan de ikke gjøre noe NÅ! Eller aller helst FØR jeg kom hjem fra jobb?

Så pleier mannen min å komme ut.

- Er det mer kaffe? Jeg rister på kanna. Joda.

- Hvilken kopp er min? Blikket hans leter over bordet og finner tre – fire brukte kopper. Jeg trekker på skuldrene, og han tar en vilkårlig.
- Er dagens avis her? Spør han deretter. Jeg blar igjennom bunkene som ligger på bordet.
- Nei, den la jeg visst inne, sier jeg.

Så sitter vi litt sammen uten å si noe.

- Har det vært mye på jobb i dag? Han heller ut skvettene av de andre kaffekoppene og tømmer det overfylte askebegeret i stålbøtta.

Jeg pleier å nikke og så starter jeg kverna med å fortelle om dagen og om alle de tingene jeg ikke rakk i løpet av arbeidsdagen og om alle de tingene jeg må få gjort ferdig i morgen. Og da nikker mannen min forståelsesfullt og skjenker meg mer kaffe, før han spør hva jeg vil ha til middag.
- Det gikk forresten fint å levere junior i barnehagen i dag, ikke noe gråt, han gikk rett på et byggeprosjekt i sandkassa.
-Ja, jeg så dressen hans – det er sand i hele gangen! Repliserer jeg.

Mannen kjører i butikken mens jeg leser lekser og øver gitar med frøkna. Når vi er ferdige er middagen klar og gangen støvsuget. Så bærer det i badekaret med begge ungene. Når badenymfene øver seg på å dykke – eller hoppe fra kanten - står såpeskummet oppetter veggen. Og utover hele gulvet.

Rene og mette sover de. Jeg setter meg med en sjokoladeplate og pc'n i fanget og går igjennom mail og Facebook. Tiden flyr.

-Nei, nå tror jeg at jeg finner køya, gjesper jeg under nyhetene, men våkner brått til;

-Søren, jeg skulle jo ha satt på vaskemaskinen, ungene har ikke flere rene strømpebukser!

Jeg haster opp på badet for å hente skittentøysdunken. Der flyter vannet fortsatt. Jeg drar opp søkkvåte klær fra gulvet. Og fra vasken, for jeg la i bløt en bukse med stygge flekker i går som jeg hadde tenkt å henge opp i dag tidlig. Når jeg har tørket over badet går jeg ned i vaskekjelleren for å sette på maskinen. Den må jeg tømme, for jeg satte visst på en vask i går kveld også. Jeg lukter på det ferdigvaskede tøyet i håp om at det ikke har rukket å bli surt. Jeg er heldig. Setter på en ny vask og tar med gårsdagens tøy for å henge det opp, etter at jeg har brettet sammen det som allerede hang på tørkestativet. Værmannen på tv sier det blir pent vær i morgen, det blir ikke nødvendig med strømpebukser likevel.

Så kommer jeg på at jeg jo tross rotet har invitert en venn på kake i morgen, og jeg skrur på stekeovnen mens jeg drar frem kjøkkenutstyr og ingredienser. På sportsnyhetene snakker de om kveldens resultater, men jeg får ikke helt med meg hvem som vant i hvilke konkurranser, for nå som kaken er i ovnen kommer jeg på at det jo er deadline for spalten i magasinet - i dag!

Jeg inntar verandakroken igjen. Nå må jeg tenne det store kubbelyset for å finne Tigerkanna i mørket. Det blafrer temaer over netthinnen men ingenting fester seg. Merkelig nok blir det alltid sånn; jeg sitter ut i de små timer natten før deadline og tygger på blyanten. Rettere sagt på sjokoladeplata. Finner ikke noe innlysende å skrive om. Famler i blinde etter de gode ideene jeg hadde tidligere i uka, men som jeg selvsagt glemte å skrive ned. Får såvidt napp, og begynner på et avsnitt. Da er kaka ferdig. Ut av ovnen og vendes på rist. Angrer på at jeg ikke ba mannen kjøpe iskrem når han var i butikken i dag, nå må jeg rekke innom på vei hjem fra jobb i morgen.

- Skulle ikke du legge deg? Mannen retter på en pute bak nakken.

- Joda, jeg skal bare...

En god stund senere er jeg ferdig. På sofaen har øyelokkenes muskelkraft gitt opp kampen mot nattens tyngdekraft. TV'n sender dansebandjukebox. Det tomme sjokoladepapiret blafrer på bordet når jeg kaster av meg genseren på sofaen. Jeg rugger på mannen.

-Skal vi gå og legge oss? Jeg vet det ser ut som en slagmark på kjøkkenet, men jeg orker ikke begynne på oppvaska nå, mumler jeg.

Mannen gjesper sitt samtykke og følger meg.

Vekkerklokka durer gjennom marg og ben kvart på syv neste morgen. Jeg snubler ned trappa med snerk i øynene og smiler varmt over synet som vanligvis møter meg:

En fornøyd tass som har vært våken en times tid er ferdig med frokosten, og på kjøkkenet har oppvasken mirakuløst forsvunnet.

- God morgen! Ny kaffe på kanna, jeg skal bare slappe av i fem minutter, mumler mannen fra under pleddet i lenestolen.

I dag skal jeg ikke reise fra jobb før jeg er ferdig med de oppgavene jeg har på pulten. Men først skal jeg rydde plass i kalenderen til en altfor sen ferie for oss. Da kan vi reise bort fra hele det evinnelige snøværet alle sammen! Så får vi heller ta et skippertak og måke til når vi kommer hjem.

Ikke i samme båt

Vi møtes på åpent hav.

Bølgene bryter over hodene våre, skummer ned i de åpne gapene

og bruser gjennom alle luftveier.

Skipet ditt er senket av ingeniørene som bygget det, livbåten min har jeg selv boret hull i.

Vi møtes i det havet er i ferd med å fortære oss.

Her er det bare vi to, mot det sultne saltet.

Det samme dragsuget etter hver bølge som senker

og løfter oss.

Du går under. Hendene dine griper om det svarte vannet, forsøker å finne mine.

Finner dem.

Drar deg opp igjen.

Gisper.

Blikket ditt har aldri vært mer våkent. Kommer aldri til å bli det. Det ser livet

og du klamrer deg til det.

Vi synker. Jeg bryter mot armene dine som binder mine fast. Sparker oss opp

til stormkastene blåser ånd i oss.

Du trygler om å få redningsvesten min. Den er for liten til deg.

Du vil snart synke igjen. Hvis du ikke tør tro at du kan svømme,vil jeg svømme fra deg.

Men akkurat nå er vi her sammen. Er hverandres eneste. Du gråter, for her gjør det ikke noe. Her kan ikke engang jeg se det.

- Du er verdt å dø for, sier jeg og tar av meg vesten, - Men noen er mer verdt å leve for.

Jeg svømmer med numne lemmer mot klippene langt der inne.

Kjedelig at vi skulle møtes sånn.

Solen bryter i krusningene. Late dønninger rumler taktfast mot fjellet under.

Sliper de skarpe kantene ørlite mykere for hvert møte.

Ingen spor etter nattens dramatikk. Ingen spor etter deg.

Havet har lukket seg.

Bare solen leter fortsatt i mørket etter liv.

Splitter pine

Midt i tøybylten stikker en liten, sommerbrun nese frem. Kroppen inni er myk og varm igjen etter en litt for lang dag i strandkanten, med påfølgende skrukkete tær og lyserøde skuldre. Endelig er det barne-tv.

En dobbel brødskive med syltetøy blir fanget av en liten neve som sniker seg ut mellom foldene i pleddet. - Jeg elskej deg, jeg mamma.

Mamman smelter som iskremen i utslagsvasken, og jeg løfter bylten opp på fanget.

- Jeg elsker deg også, gutten min! Så klemmer vi og leker borte-tittei inni pleddet, og har det riktig så trivelig, så trivelig at vi ikke merker skyggen som smyger inn fra verandaen og flykter opp trappa. Vi merker derimot godt vibrasjonene i stereoanlegget som plutselig dundrer så taklampene rister.

- Spis opp maten din, lille hjerte, jeg skal bare opp og se hva søsteren din holder på med, smiler jeg, og tar trappa i tre steg.

På jenterommet er døra blokkert. Jeg får presset opp en sprekk og roper inn i kaoset av stoler, klær, saccosekk og dukkeseng som for tiden tjenestegjør som boksamler.

- Hei, kan jeg komme inn?

Volumknappen vris til den nesten faller av, og jeg banker så hardt jeg kan.

- Du frøken, skal vi ta en liten prat?

- NEI!!

- Jeg hører du er sint, men jeg vet ikke hvorfor. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien?

Med min rolige røst og et arsenal av pedagogiske læresetninger på tunga tenker jeg at jeg nok skal klare å lokke henne ut fra borgen sin. Men...

- NEI!! Stikk av, jeg vil ikke snakke med noen! Volumknappen beveger seg enda et par trinn.

Dum Dum Boys kauker «Splitter Piiiiiiine» i det jeg presser døråpningen større, og dermed velter et Barbie-slott overende.

- Unnskyld for at jeg bryter meg inn, jeg skal snart gå igjen, men først så vil jeg at du forteller meg hva som er i veien. Kanskje det hjelper hvis vi snakker om det?

- Det er ingenting som hjelper. Jeg har et elendig liv, og det kan ikke du gjøre noe med - for du skjønner ikke hvordan jeg har det!

Hun har krøllet seg sammen i det ene sengehjørnet. I fanget har hun dagboken, som hun dekker med armene.

- Du får ikke se!

Jeg skrur av cd'n og setter meg i det andre hjørnet. Jeg vil ikke se, men jeg referer til den eneste loven vi har i huset; Gode hemmeligheter skal vi få ha i fred, men vonde hemmeligheter skal vi aldri bære alene.

- Hvorfor sier du at du har et elendig liv?

- Fordi ingen bryr seg om meg. Jeg kan like gjerne bare dø, sier hun og snufser litt ekstra hardt.

- Forresten, jeg vil at dere skal spille «Splitter Pine»-sangen i begravelsen min!

Jeg titter bort på det stumme stereoanlegget. Min lille datter titter på meg. Venter.

De pedagogiske setningene forsvinner som sorbét på tunga. Selvfølgelig bryr vi oss om henne. Vi elsker henne høyere enn en sjiraff, og lenger enn melkeveien. Men det holder ikke, for vi elsker lillebror mer, og det er på grunn av ham at livet er elendig.

- Så da er det bare best at jeg dør, konkluderer hun.

Etter en ny, litt lengre pause, spør jeg:

- Er du redd for at du skal dø?

- Nei, men det kan jo skje... Eller så kan jo lillebror dø? Jeg nikker. Ja, alle kan dø. Men det er veldig sjelden at barn dør i Norge, påpeker jeg. Det er som regel gamle mennesker som dør, eller voksne som blir syke. Og så er det noen som dør i ulykker, selvfølgelig, men da skjer det jo så fort at man ikke rekker å bli redd, prøver jeg meg i et stusselig forsøk på å avdramatisere.

- Jammen, det er jo noen som dreper barn, sier hun. - Han Anders drepte mange barn, hvorfor gjorde han det? Hater han Arbeiderpartiet? Er han som Hitler, bare motsatt? Dreper han bare dem som har lyst hår og blå øyne? Hun drar den kritthvite luggen foran de himmelfargede gluggene og tvinner den intenst mellom fingrene.

Det blir en lang prat i senga. Om hat, frykt, rasisme, sjalusi, lavt selvbilde... og Arbeiderpartiet. Vi er så oppslukt i de store tingene at vi ikke merker en liten skygge som glir inn døra. Ikke før et snikende ullteppe krabber opp mellom oss i senga.

- Barne-tv er slutt, det er bare nyheter igjen. Det er skummelt. Men jeg er skumlere, for jeg er spøkelse! Uæææh! Storesøster, kan jeg sove her hos deg? Vææærsåsniiiill?

Og storesøster ler, løfter bylten opp på fanget og spør; - Kan han, mamma? Please?

Lillebror stikker nesa frem fra pleddet og hermer: - Pliiiiiiiis! Jeg ELSKEJ søstra mi!

Når ungene har sovnet – under samme teppe – setter jeg meg i sofaen med en kopp te, og skrur av nyhetene. Kjærligheten som skyller over landet når inn til meg likevel.