Ikke i samme båt

Vi møtes på åpent hav.

Bølgene bryter over hodene våre, skummer ned i de åpne gapene

og bruser gjennom alle luftveier.

Skipet ditt er senket av ingeniørene som bygget det, livbåten min har jeg selv boret hull i.

Vi møtes i det havet er i ferd med å fortære oss.

Her er det bare vi to, mot det sultne saltet.

Det samme dragsuget etter hver bølge som senker

og løfter oss.

Du går under. Hendene dine griper om det svarte vannet, forsøker å finne mine.

Finner dem.

Drar deg opp igjen.

Gisper.

Blikket ditt har aldri vært mer våkent. Kommer aldri til å bli det. Det ser livet

og du klamrer deg til det.

Vi synker. Jeg bryter mot armene dine som binder mine fast. Sparker oss opp

til stormkastene blåser ånd i oss.

Du trygler om å få redningsvesten min. Den er for liten til deg.

Du vil snart synke igjen. Hvis du ikke tør tro at du kan svømme,vil jeg svømme fra deg.

Men akkurat nå er vi her sammen. Er hverandres eneste. Du gråter, for her gjør det ikke noe. Her kan ikke engang jeg se det.

- Du er verdt å dø for, sier jeg og tar av meg vesten, - Men noen er mer verdt å leve for.

Jeg svømmer med numne lemmer mot klippene langt der inne.

Kjedelig at vi skulle møtes sånn.

Solen bryter i krusningene. Late dønninger rumler taktfast mot fjellet under.

Sliper de skarpe kantene ørlite mykere for hvert møte.

Ingen spor etter nattens dramatikk. Ingen spor etter deg.

Havet har lukket seg.

Bare solen leter fortsatt i mørket etter liv.