Skal bare…

Å rydde mens man har barn er som å måke mens det snør, sies det.

Det er sant. Det formelig laver ned i store dynger fra morgen til kveld. Hauger av klær, leker, tallerkener, tegnesaker og alskens annet fokker seg sammen og blir liggende som et teppe over det hele.

Men, akkurat som med snøen, så gjør man likevel best i å skuffe unna en gang i blant.

Alternativet er å snø inne – eller hva rotet angår – fryse ut andre. Det er ikke innbydende med besøk når det er skredfare i samtlige rom!

Takk og lov så er det sedvanlige besøket mitt vondt vant. De har sterke albuer som uten å mukke skyver plastsekker, tørkestativ, gåbiler og ikke minst klær til side før de slenger seg uanfektet ned i den knelende sofaen. De ser ikke fingermerkene på vindusrutene eller kaffeflekkene på kjøkkenet.

Eller; de ser det nok, med sine årvåkne blikk og fine sanselighet, men det ser ikke ut til å plage dem på langt nær så mye som det kan plage meg.

Det ser heller ikke ut til å plage ungene mine, eller mannen min. Det plager meg.

- Nå flyter det overalt her igjen! Hvor mange ganger må jeg si at dere ikke får dra alt utover? Rydd opp med det samme dere er ferdige med noe! Hvorfor står skoene dine under stuebordet? De skal være i gangen! Der skal også jakka være, og pyjamasen kan du vel ta med opp på badet. Mens du er der kan du tømme ut den bøtta med badeleker og henge dem til tørk over karet! Hvorfor må jeg mase om sånt? Tror dere at tingene rydder seg på plass av seg selv?

Tre hoder pleier da å løfte seg rolig og se rolig på meg. - Vi skal bare…

Så snøfter jeg høylytt i protest og går og setter meg i verandakroken.. Der står tigerkanna med konstant dampende varm kaffe.

Jeg trekker frisk og ufrisk luft og innagerer en stund. Det gurgler og freser rundt strupehodet, rykker i orale muskler slik at overleppen snurper seg opp mot de utspente neseborene. - Etterpå! Hvorfor kan de ikke gjøre noe NÅ! Eller aller helst FØR jeg kom hjem fra jobb?

Så pleier mannen min å komme ut.

- Er det mer kaffe? Jeg rister på kanna. Joda.

- Hvilken kopp er min? Blikket hans leter over bordet og finner tre – fire brukte kopper. Jeg trekker på skuldrene, og han tar en vilkårlig.
- Er dagens avis her? Spør han deretter. Jeg blar igjennom bunkene som ligger på bordet.
- Nei, den la jeg visst inne, sier jeg.

Så sitter vi litt sammen uten å si noe.

- Har det vært mye på jobb i dag? Han heller ut skvettene av de andre kaffekoppene og tømmer det overfylte askebegeret i stålbøtta.

Jeg pleier å nikke og så starter jeg kverna med å fortelle om dagen og om alle de tingene jeg ikke rakk i løpet av arbeidsdagen og om alle de tingene jeg må få gjort ferdig i morgen. Og da nikker mannen min forståelsesfullt og skjenker meg mer kaffe, før han spør hva jeg vil ha til middag.
- Det gikk forresten fint å levere junior i barnehagen i dag, ikke noe gråt, han gikk rett på et byggeprosjekt i sandkassa.
-Ja, jeg så dressen hans – det er sand i hele gangen! Repliserer jeg.

Mannen kjører i butikken mens jeg leser lekser og øver gitar med frøkna. Når vi er ferdige er middagen klar og gangen støvsuget. Så bærer det i badekaret med begge ungene. Når badenymfene øver seg på å dykke – eller hoppe fra kanten - står såpeskummet oppetter veggen. Og utover hele gulvet.

Rene og mette sover de. Jeg setter meg med en sjokoladeplate og pc'n i fanget og går igjennom mail og Facebook. Tiden flyr.

-Nei, nå tror jeg at jeg finner køya, gjesper jeg under nyhetene, men våkner brått til;

-Søren, jeg skulle jo ha satt på vaskemaskinen, ungene har ikke flere rene strømpebukser!

Jeg haster opp på badet for å hente skittentøysdunken. Der flyter vannet fortsatt. Jeg drar opp søkkvåte klær fra gulvet. Og fra vasken, for jeg la i bløt en bukse med stygge flekker i går som jeg hadde tenkt å henge opp i dag tidlig. Når jeg har tørket over badet går jeg ned i vaskekjelleren for å sette på maskinen. Den må jeg tømme, for jeg satte visst på en vask i går kveld også. Jeg lukter på det ferdigvaskede tøyet i håp om at det ikke har rukket å bli surt. Jeg er heldig. Setter på en ny vask og tar med gårsdagens tøy for å henge det opp, etter at jeg har brettet sammen det som allerede hang på tørkestativet. Værmannen på tv sier det blir pent vær i morgen, det blir ikke nødvendig med strømpebukser likevel.

Så kommer jeg på at jeg jo tross rotet har invitert en venn på kake i morgen, og jeg skrur på stekeovnen mens jeg drar frem kjøkkenutstyr og ingredienser. På sportsnyhetene snakker de om kveldens resultater, men jeg får ikke helt med meg hvem som vant i hvilke konkurranser, for nå som kaken er i ovnen kommer jeg på at det jo er deadline for spalten i magasinet - i dag!

Jeg inntar verandakroken igjen. Nå må jeg tenne det store kubbelyset for å finne Tigerkanna i mørket. Det blafrer temaer over netthinnen men ingenting fester seg. Merkelig nok blir det alltid sånn; jeg sitter ut i de små timer natten før deadline og tygger på blyanten. Rettere sagt på sjokoladeplata. Finner ikke noe innlysende å skrive om. Famler i blinde etter de gode ideene jeg hadde tidligere i uka, men som jeg selvsagt glemte å skrive ned. Får såvidt napp, og begynner på et avsnitt. Da er kaka ferdig. Ut av ovnen og vendes på rist. Angrer på at jeg ikke ba mannen kjøpe iskrem når han var i butikken i dag, nå må jeg rekke innom på vei hjem fra jobb i morgen.

- Skulle ikke du legge deg? Mannen retter på en pute bak nakken.

- Joda, jeg skal bare...

En god stund senere er jeg ferdig. På sofaen har øyelokkenes muskelkraft gitt opp kampen mot nattens tyngdekraft. TV'n sender dansebandjukebox. Det tomme sjokoladepapiret blafrer på bordet når jeg kaster av meg genseren på sofaen. Jeg rugger på mannen.

-Skal vi gå og legge oss? Jeg vet det ser ut som en slagmark på kjøkkenet, men jeg orker ikke begynne på oppvaska nå, mumler jeg.

Mannen gjesper sitt samtykke og følger meg.

Vekkerklokka durer gjennom marg og ben kvart på syv neste morgen. Jeg snubler ned trappa med snerk i øynene og smiler varmt over synet som vanligvis møter meg:

En fornøyd tass som har vært våken en times tid er ferdig med frokosten, og på kjøkkenet har oppvasken mirakuløst forsvunnet.

- God morgen! Ny kaffe på kanna, jeg skal bare slappe av i fem minutter, mumler mannen fra under pleddet i lenestolen.

I dag skal jeg ikke reise fra jobb før jeg er ferdig med de oppgavene jeg har på pulten. Men først skal jeg rydde plass i kalenderen til en altfor sen ferie for oss. Da kan vi reise bort fra hele det evinnelige snøværet alle sammen! Så får vi heller ta et skippertak og måke til når vi kommer hjem.