Splitter pine

Midt i tøybylten stikker en liten, sommerbrun nese frem. Kroppen inni er myk og varm igjen etter en litt for lang dag i strandkanten, med påfølgende skrukkete tær og lyserøde skuldre. Endelig er det barne-tv.

En dobbel brødskive med syltetøy blir fanget av en liten neve som sniker seg ut mellom foldene i pleddet. - Jeg elskej deg, jeg mamma.

Mamman smelter som iskremen i utslagsvasken, og jeg løfter bylten opp på fanget.

- Jeg elsker deg også, gutten min! Så klemmer vi og leker borte-tittei inni pleddet, og har det riktig så trivelig, så trivelig at vi ikke merker skyggen som smyger inn fra verandaen og flykter opp trappa. Vi merker derimot godt vibrasjonene i stereoanlegget som plutselig dundrer så taklampene rister.

- Spis opp maten din, lille hjerte, jeg skal bare opp og se hva søsteren din holder på med, smiler jeg, og tar trappa i tre steg.

På jenterommet er døra blokkert. Jeg får presset opp en sprekk og roper inn i kaoset av stoler, klær, saccosekk og dukkeseng som for tiden tjenestegjør som boksamler.

- Hei, kan jeg komme inn?

Volumknappen vris til den nesten faller av, og jeg banker så hardt jeg kan.

- Du frøken, skal vi ta en liten prat?

- NEI!!

- Jeg hører du er sint, men jeg vet ikke hvorfor. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien?

Med min rolige røst og et arsenal av pedagogiske læresetninger på tunga tenker jeg at jeg nok skal klare å lokke henne ut fra borgen sin. Men...

- NEI!! Stikk av, jeg vil ikke snakke med noen! Volumknappen beveger seg enda et par trinn.

Dum Dum Boys kauker «Splitter Piiiiiiine» i det jeg presser døråpningen større, og dermed velter et Barbie-slott overende.

- Unnskyld for at jeg bryter meg inn, jeg skal snart gå igjen, men først så vil jeg at du forteller meg hva som er i veien. Kanskje det hjelper hvis vi snakker om det?

- Det er ingenting som hjelper. Jeg har et elendig liv, og det kan ikke du gjøre noe med - for du skjønner ikke hvordan jeg har det!

Hun har krøllet seg sammen i det ene sengehjørnet. I fanget har hun dagboken, som hun dekker med armene.

- Du får ikke se!

Jeg skrur av cd'n og setter meg i det andre hjørnet. Jeg vil ikke se, men jeg referer til den eneste loven vi har i huset; Gode hemmeligheter skal vi få ha i fred, men vonde hemmeligheter skal vi aldri bære alene.

- Hvorfor sier du at du har et elendig liv?

- Fordi ingen bryr seg om meg. Jeg kan like gjerne bare dø, sier hun og snufser litt ekstra hardt.

- Forresten, jeg vil at dere skal spille «Splitter Pine»-sangen i begravelsen min!

Jeg titter bort på det stumme stereoanlegget. Min lille datter titter på meg. Venter.

De pedagogiske setningene forsvinner som sorbét på tunga. Selvfølgelig bryr vi oss om henne. Vi elsker henne høyere enn en sjiraff, og lenger enn melkeveien. Men det holder ikke, for vi elsker lillebror mer, og det er på grunn av ham at livet er elendig.

- Så da er det bare best at jeg dør, konkluderer hun.

Etter en ny, litt lengre pause, spør jeg:

- Er du redd for at du skal dø?

- Nei, men det kan jo skje... Eller så kan jo lillebror dø? Jeg nikker. Ja, alle kan dø. Men det er veldig sjelden at barn dør i Norge, påpeker jeg. Det er som regel gamle mennesker som dør, eller voksne som blir syke. Og så er det noen som dør i ulykker, selvfølgelig, men da skjer det jo så fort at man ikke rekker å bli redd, prøver jeg meg i et stusselig forsøk på å avdramatisere.

- Jammen, det er jo noen som dreper barn, sier hun. - Han Anders drepte mange barn, hvorfor gjorde han det? Hater han Arbeiderpartiet? Er han som Hitler, bare motsatt? Dreper han bare dem som har lyst hår og blå øyne? Hun drar den kritthvite luggen foran de himmelfargede gluggene og tvinner den intenst mellom fingrene.

Det blir en lang prat i senga. Om hat, frykt, rasisme, sjalusi, lavt selvbilde... og Arbeiderpartiet. Vi er så oppslukt i de store tingene at vi ikke merker en liten skygge som glir inn døra. Ikke før et snikende ullteppe krabber opp mellom oss i senga.

- Barne-tv er slutt, det er bare nyheter igjen. Det er skummelt. Men jeg er skumlere, for jeg er spøkelse! Uæææh! Storesøster, kan jeg sove her hos deg? Vææærsåsniiiill?

Og storesøster ler, løfter bylten opp på fanget og spør; - Kan han, mamma? Please?

Lillebror stikker nesa frem fra pleddet og hermer: - Pliiiiiiiis! Jeg ELSKEJ søstra mi!

Når ungene har sovnet – under samme teppe – setter jeg meg i sofaen med en kopp te, og skrur av nyhetene. Kjærligheten som skyller over landet når inn til meg likevel.