Tjue tolv - Forestillinger

Hva skjer, Rebekka?

Ironisk nok er det Facebook som stiller spørsmålet som skal kverne i hodet mitt hele jula. Disse dagene som jeg i hele høst har gledet meg til. Som jeg i desember ryddet, skrubbet og vasket huset for å nyte. Dagene som skulle inntas i rolige åndedrag, og som skulle gi tid til å fordype seg i gode bøker og å skrive på prosjekter som støver i skrivebordsskuffen. Tiden skulle deles med ungene, ute i frisk luft og inne med kakao og sysler ved hobbybordet. 

Nå er julen så godt som over for denne gang, og jeg må konstantere at mine store forventninger druknet i fysisk kollaps. Så hva har jeg gjort i julen? Jeg har sovet. Men langt ifra i rolige åndedrag.

For det første har jeg slurvet for mye med medikamentene som skal holde stoffskiftet på plass. Det er av rent praktiske årsaker, som at for høyt stoffskifte er som flybensin å regne. Jeg har trengt flybensin.

Men jeg er naturlig nok ikke skapt for å fly, belastningen av trykk, turbulens og hard landing gjør ikke godt for skroget, og denne julen gikk det opp for meg at jeg også har bikket meridianen av antatt levetid. Garantien har gått ut, og jeg begynner å preges av generell slitasje (for ikke å nevne rust og riper). 

En annen grunn til urolig søvn er drømmene. Ikke nok med at jeg i søvne jobber på spreng for å fullføre alle de referatene jeg aldri fikk gjort fra møter som aldri inntraff, nei i tillegg har jeg allerede lagt plan a og b på alt som kan komme til å gå galt i tjue tretten også. Det som er tråkig, er at dèt, som etter mye svette og spinning av lakener fremstår som gode, vel gjennomtenkte løsninger, som regel har en liten, dog betydelig logisk brist i den våkne verdenen. Dermed ender jeg opp med å bekymre meg for stadig flere potensielle, dog uidentifiserte problemer. 

Den tredje grunnen til mine hvileløse netter, er samvittighet. Dårlig, sådan. For alt jeg ikke rakk. For alle jeg ikke traff. For fokuset jeg ikke hadde. For planene jeg ikke fulgte. For valgene jeg ikke gjorde.

For det som hovedsakelig har opptatt meg i våken tilstand denne julen, er valg. 

På enkelte områder er jeg rimelig treg. Når det gjelder å forutse konsekvenser, er jeg ekstremt treg. Jeg har nemlig nettopp forstått at valg jeg gjorde for 20 år siden har styrt livet mitt frem til i dag. At valg jeg ikke gjorde for 10 år siden fortsatt vil styre det i all fremtid. Og så videre. Og ikke bare vil de styre meg, de har skåret bort store skiver av verden, så mitt engang så store, uendelige univers stadig har blitt mindre, flatere, mer kantete og trangere. 

Har jeg fri vilje, sier du? Kan jeg alltid velge? Jo, i teorien, helt sikkert. I praksis, nei. Fordi noen ganger må man velge bort mye. For eksempel måtte jeg en gang velge mellom å kjøpe tv i farger eller svart/hvitt. Med relativt slunken konto ble det svart/hvitt.  Bedre enn ingenting, og så hadde jeg litt igjen til melk og brød. Men da valget var gjort, kunne jeg ikke senere velge å få se ett og annet program i farger.  Er det svart/hvitt, så er det det. 

Så sier du kanskje; ja, men kjøp deg ny tv, da! Jo, det kunne jeg gjort. Men dette er min tv. Det er den jeg bygde hele stua rundt, den jeg så mine drømmer gjennom… dessuten, den virker jo, selv om den ikke tar inn alt av kanaler, og selv om den gir seg til å snø titt og ofte… Og så har jeg kanskje lært meg, da, å se for meg hvilke farger som kanskje skulle vært der; jeg har minner om hvor grønt Middelhavet kan være, hvor rød Afrikas sand er og hvor dypt blå en stjernehimmel kan være. Så om det er grått på skjermen min, så vet jeg hvordan det kunne ha vært. Jeg kan forestille meg. 

Og det er akkurat det jeg tenker mye på i jula. Forestillinger. 

Det har blitt mange forestillinger, og flere kommer. Noen ganger er rammene tydelige; som når jeg ikler meg snåle kostymer og framsier et tjuetalls replikker på forskjellige plasser under byvandringer, på en gigantisk scene i Hafslund-parken eller i en lavvo på torget. Andre ganger er rammene større, som når jeg skal forsøke å fange all vår historie, identitet og hele vårt potensiale og stappe det inn i et byjubileum, en gigantisk festforestilling som involverer hele byen. 

Men noen ganger er rammene borte. De har kanskje forsvunnet, eller de eksisterer slettes ikke ennå. Det er når det oppstår forestillinger i hodet; visjoner, drømmer, ønsker… Håp. Det er når jeg løfter en klump leire og ser en ferdig krukke. Jeg har ikke vanskeligheter med å forestille meg det. Men uten rammer har jeg vanskelig for å se begrensningene leireklumpen innehar. Kanskje den består av for mye sand. Kanskje den er for bløt. Det vil jeg ikke finne ut av før jeg har jobbet med den en stund. Og det er først når jeg har jobbet med den, at jeg oppdager at den ikke oppfører seg slik jeg trodde leireklumper ville gjøre. Den vil ikke bli noen krukke. Den vil være leire. 

Man skal ikke avbryte midt i en forestilling. Show must go on. Hold maska. Fullfør. Selvom krukka sprekker i ovnen – lim den sammen! 

Så hva skjer, Rebekka?

Jeg forsøker å forestille meg hva som vil skje i 2013. Og i 2014, -15, -16, -30… Og jeg tror jeg utover nyåret skal fortsette med julevasken. Jeg skal vaske bort alle gamle forestillinger, og jeg skal ikke lage noen nye. I hvert fall ikke uten tydelige rammer. 

Jeg skal kjøpe meg fargetv og se verden slik den er, selv om det betyr at jeg kanskje må ominnrede og selv om fargene kanskje er blassere enn jeg så for meg. Jeg skal ta medisinene mine og jeg skal sove drømmeløst.

Og så skal jeg ta av maska. Jeg vil fra nå av være leire.

Leire ruster ikke.
Godt, nytt år!

Jeg klarer sjøl!

Det skjer nesten hver dag. Tassen i huset strever med å få til noe, og mor henger litt på sidelinjen og gjør ett av følgende:

1. Oppmuntrer
2. Mener litt om hvordan han kan gjøre det lettere
3. Maser, fordi de har dårlig tid

Men tassen gir seg ikke, og mor får ikke slippe til.

«Jeg klarer sjøl!» grynter han irritert, og snur seg vekk. Han er tross alt fire år og har lært ett og annet. Ett er at «øvelse gjør mester», annet er at «de andre synes jeg er baby hvis jeg ikke får det til». Så mor prøver å holde seg mest til nummer 1. Det vil si så lenge det passer inn i dagsplanen.

Noen dager er det rett på nummer 3. «Kom igjen, la meg hjelpe deg med å få på skoene, for nå skal jeg på et viktig møte, og du må i barnehagen!» Vræl. «Jammen, du har hatt god tid på deg, nå har du fortsatt den venstre skoen på den høyre foten! Fordi du fant på så mye tøys istedet for å ta på deg, har vi ikke noe annet valg enn at jeg overtar». Resultatet er en sprellende, illsint tass som står i bro i bilsetet – uten både sko og sokker. Og en noe hikstende og tårevåt seanse i barnehagegarderoben før mor klarer å vri fokus over på hvor hyggelig de skal ha det i ettermiddag.

Og ettermiddagen blir gjerne god. Da graver tassen seg lykkelig ned i hauger av lego og bygger fly, biler, båter , dinosaurer og hus. I timesvis. Så: «Se, mamma, vingen datt av, kan du hjelpe meg?» Mor ser hastig på de merkelige klossene som på uforståelig vis utgjør et avansert Ninjagodragejagerfly. «Nei, det her skjønner ikke jeg noe av», sier mor og ber ham gå og finne bruksanvisningen. Han er jo tross alt stor gutt og finner sikkert ut av det på egenhånd.

Så tusler tassen tilbake til haugen og prøver igjen. Etter nok en stund kommer han enten:

1. Gledesstrålende tilbake og viser mor ett komplett fly
2. Litt halvfornøyd med et fly som nå ikke lenger er noe fly, men en skyrider-motorsykkelsak uten vinger i det hele tatt
3. Gråtende, og trygler om hjelp til å få på den dumme vingen.

I tilfelle siste scenario sukker mor tungt og setter seg ned med en innviklet byggetegning, og banner litt stille over hvor mye lettere lego var i gamle dager. Da sitter gjerne tassen på sidelinjen og kommer med oppmuntrende tilrop: «Prøv den svarte der, mamma; ... jeg tror det lyset der skal være oppå ... eller; den andre vingen har ikke sånn på seg». Jajaja, tassen, hold tyst! Sånn sier selvsagt ikke mor, men joda, hun tenker det.

Og så kommer kvelden. Tassen er fornøyd i seng med et intakt Ninjagodinosauruspassasjerfly (mors innovasjon – fritt etter en ubrukelig bruksanvisning) på nattbordet. Mor strekker seg endelig ut i sofaen, legger beina på bordet og klager til far over at møtet tidligere på dagen ikke gikk helt som forventet, de andre tok så lett på ting, så nå blir det så mye å gjøre på henne at det ikke er sjans i havet at hun skal få alt klart til de fristene som er satt, og vet han hvor lenge siden det er de hadde barnevakt nå - de kommer jo aldri ut! - og hadde bare noen forstått hvor slitsomt det er å starte for seg selv og være småbarnsmor og samtidig ha så mange verv her og der, har de glemt at hun faktisk også er syk, så hadde de kanskje latt henne få litt mer pusterom, og kanskje de hjemme også kunne tatt litt mer tak og gjort noe på egenhånd, som å legge klærne på rett plass og stable tallerkenene i riktig hylle, hvorfor husker de aldri hva som er riktig hylle, og rydde og ordne og sånn, ja da kunne hun roet ned litt så kanskje livet kunne vært littegrann lettere!

Da gjør mannen følgende:

1. Minner om en barnevakt som gjerne vil passe barna
2. Foreslår at hun trapper ned på antall verv
3. Sier at de faktisk kan koste på seg hushjelp

Hvorpå mor resolutt reiser seg og sier:

1. Aldri i livet, dette vet du at jeg klarer sjøl!

Å hoppe i det

Det iler i tærne, opp gjennom de tynne, bare leggene, til de overdimensjonerte knærne som begynner å klapre som kastanjetter. Den værbitte trestigen knaker urovekkende og det begynner å svaie. Kanskje er det tårnet som gynger fra side til side, men mest sannsynlig er det meg. Jeg må nok sette meg litt. - Jeg setter meg bare litt, hvisker jeg til de utålmodige, store guttene som dytter på bakfra, og jeg kryper sammen til en ball, lent inntil det puslete rekkverket. Det er ikke lagd med tanke på sikkerhet, det er der ene og alene for at man skal kunne ta i større tilfart før man hopper. Jeg tør ikke hoppe.

Jeg skrur om tenningsnøkkelen. Klokken er fire. Det er en kokvarm dag, mye varmere enn vanlig på denne tiden, og svetten samler seg på overleppa. Bilen starter med et par tørre host. Jeg burde ha kjørt rett hjem, antageligvis sitter ungene og verker etter å dra på stranda. Jeg burde ha tatt meg fri på en så varm dag som denne, det er ikke sikkert det blir så fint vær igjen denne sommeren. Jeg burde ha tenkt på det når jeg skulle velge ferieuker. At sommeren kommer tidligere for hvert år. Men jeg kjører ikke hjem. Motoren dør stille på parkeringsplassen ved stranda. Det vrimler av folk. Glade folk. De spiser is, kaster ball, spretter med lattermilde steg bortover gressbakken, stikker tærne ut i det iskalde vannet. Noen av de modigste guttene kaster seg ut fra stupetårnet.

Stupetårnet. Barndommens sommerattraksjon nummer én. Og det skumleste i verden.

Jeg åpner bildøra, tar opp veska og leter frem en tyggegummi. I veska ligger også en konvolutt. Den har begynt å bli krøllete, hjørnene er avrundet og gråfarget av bøss. Jeg tygger iherdig. Jeg burde ha postet den konvolutten. Nå kjenner jeg bilen begynner å gynge, og jeg føler for å kaste opp, kaste konvolutten på sjøen, krype sammen til en ball og trille tilbake til jobb. Men det er ikke det jeg burde gjøre. Jeg snuser på konvolutten, kan lukte det helt igjennom. Ikke noe mer «burde». Jeg SKAL!

Fort skriver jeg på navn og adresse, spytter ut tyggegummien og ser bort på den røde postkassa. Lukker øynene...

Og så; den mest kriblende, skrekkslagne og frydefulle følelsen - akkurat i det jeg endelig tør reise meg, ta et knokehvitt tak i det skrinne rekkverket og gir alt! Forunderlig å henge et nanosekund i luften, uten fast grunn under bare føtter, for deretter å deise ned og bryte vannskorpa. Jeg ender i en myk og våt omfavnelse. Med vidåpne øyne stirrer jeg halvblind rundt meg i en verden av fremmed lys, andre smaker og farger, før jeg spenner beina i den gjørmete bunnen og sparker fra. Opp, gjennom vannskorpen igjen, som en rakett! Snyter vannet ut av nesa, fyller lungene med frisk, blå luft og kjenner sola steke i panna. Sånn er det å bli født!

Grønt gress kiler ørene mine. Gjennom tærne ser jeg ungene leke vannkrig i strandkanten, hylende av latter. Jeg finner frem avisa og blar rundt til værmeldingen. Fortsatt strålende sol og varme – så sent på året! Jeg kansellerer alle planer for morgendagen også, og setter istedet av noen arbeidstimer kveldstid utover i uka. Konvolutten med oppsigelsen kom frem. Det som tidligere var så skummelt, er nå bare en lett iling i føttene, og en følelse av luft under vingene. Jeg har virkeliggjort drømmen om å starte for meg selv, og det går helt fint!

- Mamma, se på meg! Jentungen står øverst på stupetårnet, holder seg fast i rekkverket.

Forsiktig! har jeg lyst til å skrike. Men istedet roper jeg:

- Flott! Få se at du tør å hoppe, da!

Tidløst og Utidig

Noe i livet mitt er mektigere enn alt annet. Dette «noe» er det første jeg tenker på når jeg drar meg ut av søvnen hver morgen, og som kverner i hodet i det jeg glir inn i drømmeland. Som dirigerer meg gjennom dagen, bestemmer over morgendagen og som avgjør om jeg skal ha god eller dårlig samvittighet for gårsdagen.

- Det er ungene, tenker du kanskje. Hadde det enda vært det. Mat, da? Koffein? Jojo, det ligger ikke så langt bak i rekka det heller, men nei, det som har aller størst betydning i livet mitt er... Tiden.

Denne tilsynelatende nøytrale eksistensen er egentlig en beregnende tyrann. En tyrann som setter opp grenser, sperrer og regler. Som sakte men sikkert kom til makten, helt uten at jeg merket det.

For da jeg var helt liten, var Tiden i grunn ganske snill. Da kalte den seg formiddag, ettermiddag og natt, og jeg kunne stå opp når jeg våknet av meg selv, krabbe rundt i hagen til jeg ble sliten, sykle så langt jeg orket ( jeg orket sjelden hjem igjen), og jeg kunne legge meg når øynene glippet over kveldsmaten. Dengang var Tiden noe som kom til å komme. Jeg kunne vente en hel formiddag på at pappa skulle komme hjem fra jobb. Jeg kunne vente en hel vår på at det skulle bli varmt nok til å reise ut på sjøen. Jeg kunne være en hel sommer på sjøen! Og når løvtrærne ble oransje, kunne jeg begynne å vente på julenissen.

Så mistet jeg melketennene, og Tiden ble litt strengere. Den begynte å lage timer. Timer for når jeg skulle stå opp, timer jeg skulle være på skolen, når jeg skulle gjøre lekser, gå på danseskole, rydde rommet og når jeg skulle legge meg. Nå bestemte Tiden også hvilken dag sommeren begynte, og når den sluttet. At jeg skulle begynne å vente på julenissen 1. desember. Tiden feiret seg selv på nyttårsaften, og vi feiret med.
Men nå begynte Tiden også å gi løfter om alt som skulle komme, jeg gledet meg over hver nyttårsrakett i forventning om alle mulighetene Tiden ville bringe i det nye året. Jeg synes kanskje at Tiden til og med var litt treg, kunne den ikke sette opp farta litt, sånn at jeg kunne bli litt eldre litt før?

Når jeg så endelig ble eldre og nådde tenårene, begynte Tidens sanne natur å tre frem i lyset. Den var der, men alltid et skritt foran. Tiden kastet et garn om meg som den snurpet sammen så det ble trangt og vanskelig å bevege seg. Den halte og dro i garnet, og jeg trasset alt jeg klarte; Jeg forsov meg, kom for sent og la meg aldri ved fastsatt leggetid. Heldigvis var Tiden litt slurvete om natten og jeg klarte å få litt albuerom og pustepauser hvor Tiden ikke brydde seg. Selvfølgelig fikk jeg som regel straffen min morgenen etter, og jeg tenkte, gang på gang, at når jeg bare blir voksen, da skal jeg ta igjen, da er det jeg som skal bestemme over Tiden!

Så en dag sa Tiden; - Nå er du er voksen.

Plutselig satt jeg der med en almanakk i fanget. Fylt opp fra perm til perm, fra time til time, minutt til minutt, med alt jeg måtte gjøre innenfor gitte tidsrom og tidsfrister. Flere permer. Jobb, overtid, kurs, møter, deadliner, fritidsaktiviteter, handleturer, betalingsfrister, reiser, svangerskapskontroller, oppussing, EU-kontroller, tannlegetimer, småbarnskontroller, bursdager, skolestart, henting, bringing, leketid, leksetid, sengetid, voksentid... Tidens rom. Tidens frister. Det eneste jeg venter på er at Tiden skal stoppe et øyeblikk, bare et minutts stillhet. For meg selv.

Men Tiden går og går, og jeg har glemt mine opprørske drømmer om å styrte Tiden. Istedet henger jeg med så godt jeg kan. Og selv om Tiden har mye mere trening i å gå enn meg (jeg går turer så langt jeg orker, men orker sjelden tilbake), så må du ikke tro at Tiden noengang stopper opp for å vente! Hå, nei, Tiden kan til og med finne på å øke farten akkurat når jeg oppdager at lissene har gått opp og sålen løsner, når pusten river i halsen, det verker i alle muskler i skrotten, det dunker i tinningene og svir bak øynene, alt mens jeg teller nøyaktig hvor mange sekunder jeg er fra apokalypse, akkurat DA kan tiden finne på å si: - Du tror vel ikke at jeg, Tiden, eksisterer kun for deg? Se til å del meg med andre! (Tiden elsker denne hersketeknikken; stramme rundt samvittigheten når jeg allerede snur og vender på minuttene.)

- Så fint at du endelig fikk tid til en kaffe, sier bestemoren min. Jeg sitter i den gamle sofaen, slitt av utallige rumper gjennom generasjoner. På veggen henger bilder av meg. Et hvor jeg krabber rundt i hagen, på et annet har jeg redningsvest og krabbesnøre, et tredje bilde viser et stolt og tannløst smil fra første skoledag.
- Smaker kaken godt? Jeg bakte den på lørdag, eller var det kanskje fredag... Ja, mener ihvertfall det var i løpet av helgen. Det kunne jo hende det kom noen innom, tenkte jeg, men så spiste jeg litt av den, på tirsdag, da, det er jo dumt å la den gå til spille... Den ble litt flat, jeg tok den ut av ovnen for tidlig, den skulle nok stått litt til, men denne ovnen steker jo ikke så bra lenger. Bestefar skulle ha reparert den, men det rakk han jo ikke.... Bestemor prater fort, som om hun må rekke mest mulig på kortest mulig tid.

Det trenger hun ikke for nå har hun allverdens tid, bare for seg selv. Etter et langt liv stoppet nemlig Tiden for bestefar. Nå begynner den også å slippe grepet om bestemor. Men bestemor holder fast, hun forsøker å binde Tiden fast til fuglesangen om morgenen, da kan hun stå opp, til lyden av bilene på vei hjem fra jobb, da er det middag, til faste tv-program, etter dem kan hun legge seg, og til neste legetime, da kan hun gå ut. Bastet og bundet gjør Tiden seg uendelig tung og trist. Og treg. Tiden går så altfor sakte, her står Tiden nesten helt stille, og det hjelper ikke om bestemor forsøker å hale og dra i den. Hun prøver å se på Tiden som en kjær, gammel venn. Eller ihvertfall fortrolig. Bestemor tar frem fotoalbum og viser meg.
- Dette var tider, sier hun, blar oss gjennom 60 år og tørker tårer over moren min og alle de andre som Tiden tok og aldri ga tilbake.

Det er nå jeg forstår det; Tiden er Stalinistisk. Den deler seg opp i helt like sekunder, minutter og timer, men tar ingen hensyn. Tiden har bare til hensikt å forherlige seg selv, og lar alle andre betale kostnadene. Det er Tidens tyranni.

Jeg blir sittende lenge hos bestemor. Jeg vet ikke hvor lenge, for i kveld skal bestemor og jeg dele Tiden mellom oss, slik vi vil. Det er på tide å løsrive seg fra jerngrepet, Tiden renner ut...

Det

Det står i veien
for lykken
gidder ikke stoppe
her hvor Det
rår over hver tanke
hvert pust

henger fortsatt i halsen
snart knekker den
over de smale skuldrene
Det er så fyllt
så tungt

så lite
det er derfor Det tar
sånn plass
Det er nesten usynlig
men kan ikke gjemme seg
Det kan ikke gå sin vei

for Dets veier finnes ikke
enda
Det har ingen munn
derfor tror ingen
de hører
Det skrike

Rosa & Grå skyer

Min lille prinsesse sitter taus i bilen. Hun ser ut av vinduet, langt forbi regndråpene som kaster seg hulter til bulter nedover glasset.

- Nå, hvordan var det? Spør jeg, lett oppmuntrende. - Var det fint?

Jeg ser det blinker vått i øyekroken. - Ja, det var fint, sier hun stille. - Men ikke så fint som jeg hadde håpet... Alt ble så... Annerledes. Jeg er så annerledes.

For en uke siden svevde prinsessen på rosa skyer. En dypt savnet eldre venninne hadde meldt sin deltagelse på årets viktigste dag; prinsessens niårsdag. Hun skulle til og med overnatte!

I delt eufori planla vi det store selskapet. Vi ryddet hele huset og handlet inn blomster, nye klær, gikk til frisøren og skrev lange handlelister til festen. Forventningene til det store gjensynet overgikk likevel gleden over selve fødselsdagen, og da endelig dagen kom og jentene traff hverandre lå lykken så tjukt utenpå hos dem begge at også mor tørka øynene med håndbaken.

Nå er det dagen etter Den Store Dagen. Vi har kjørt venninnen hjem og er på vei tilbake.

Selskapet gikk over all forventning, det samme gjorde overnattingen. Latter, klemmer, spørsmål og svar ble utvekslet stup i ett.

Men så ble jentene slitne. Utladningen var et faktum, og formiddagen i dag ble lang og trå. Plutselig var avstanden i tid og alder påtrengende. Til tross for varmen de næret for hverandre, var de brått tomme for ord. Venninnen tok opp telefonen sin og ringte en annen, ukjent venninne, og de begynte å planlegge resten av helgen. Prinsessens rosa skyer forsvant i et tungt, grått skydekke.

Vel hjemme går prinsessen slukøret på rommet, og jeg setter meg ned blant restene fra fødselsdagen. Huset er like endevendt nå som det var dagen før skipperstakryddingen. Jeg lurer på om jeg noengang kommer til å klare å holde det ryddig i mer enn et døgn? Antageligvis ikke. Jeg er så sliten. Jeg orker ikke engang å prøve lenger. Det er så mye annet som bare må gjøres. Tenkes. Tåles. Utholdes. Jeg lurer på om prinsessen min tross alt vil huske denne festen som et høydepunkt i barndommen? Om jeg klarte å gi henne noen øyeblikk av lykke som veier tyngre enn antiklimakset etterpå? Så lurer jeg på om det var riktig av meg å være med å bygge opp forventningene? Kanskje det hadde vært best å la være å invitere venninnen? Jeg vet jo hvor mye barn forandrer seg i løpet av tre år. Jeg lurer på om jeg er med på å gi barna mine falske, oppskrudde forventninger til de store tingene i livet. Jeg lurer på om jeg burde ha gjort mye annerledes.

Så ringer min gode venninne. En venninne jeg ikke har hatt ordentlig kontakt med på mange, mange år. I løpet av fem minutter har vi grått og ledd og oppdatert hverandre på hva livet har bydd oss siden sist. Ekteskap, barn (barna våre kjenner jo hverandre), gamle hus, gjeld, sykdom... Til og med samme sykdom. Min venninne kommer med et stort hjertesukk:

-Vet du, det er som om det henger en grå sky over huset vårt, hele tiden.

-Om det er noen trøst, er det rimelig tett tåke her også, sier jeg. - Vi er jo glad i hverandre, og vi står på alt vi kan for at ungene ikke skal merkes for mye med det, men med to sykdommer i hus er det jo ikke plass til noe liv! Jeg vet ikke sist jeg var ute og tok en kaffe med en venninne...

- Så godt det er å høre at det ikke bare er jeg som føler det sånn! Sier min venninne, - Det er vanskelig å forstå når jeg ser bortover gata, på alle de fine husene med blå himmel over... Det er så rart, jeg lurer på hvorfor jeg ble så annerledes. Det kjennes igrunn litt urettferdig, men jeg har akseptert det. Du, hvis du vil så kan vi ta den venninnekaffen nå, hjemme hos meg? Vi har ryddet på terrassen! Ta med deg prinsessen, vesla her har så lyst på besøk av henne.

Når vi igjen setter oss i bilen, har det sluttet å regne. Vi stopper utenfor hekken hos min venninne og trekker til oss den varme vårlufta. Fra den åpne entredøra høres glade barnestemmer

- Jeg er så glad for at vi kan besøke dem, sier prinsessen min. - Jeg trodde ikke at de ville det, de er jo ikke sånn som oss...

 

Jeg ser nedover gata som er badet i sol. Folk yrer ut i det fine været. Og da ser jeg dem. Folk jeg kjenner igjen. Aleneforeldre, kronisk syke, yrkeskadde, sørgende, brautende, rike, fattige, sjenerte, pratsomme.... I dag smiler de alle sammen, og hilser. Det er vår.

- Ingen er sånn som oss, prinsesse. Ingen er sånn som noen av dem heller. Vi er alle annerledes.

- Og verden blir også annerledes, heldigvis, jeg gleder meg til sommeren! Prinsessen smiler stort og hopper foran meg inn porten.
Ettermiddagssolen farger de fjærlette skyene i horisonten rosa.