Min lille prinsesse sitter taus i bilen. Hun ser ut av vinduet, langt forbi regndråpene som kaster seg hulter til bulter nedover glasset.
- Nå, hvordan var det? Spør jeg, lett oppmuntrende. - Var det fint?
Jeg ser det blinker vått i øyekroken. - Ja, det var fint, sier hun stille. - Men ikke så fint som jeg hadde håpet... Alt ble så... Annerledes. Jeg er så annerledes.
For en uke siden svevde prinsessen på rosa skyer. En dypt savnet eldre venninne hadde meldt sin deltagelse på årets viktigste dag; prinsessens niårsdag. Hun skulle til og med overnatte!
I delt eufori planla vi det store selskapet. Vi ryddet hele huset og handlet inn blomster, nye klær, gikk til frisøren og skrev lange handlelister til festen. Forventningene til det store gjensynet overgikk likevel gleden over selve fødselsdagen, og da endelig dagen kom og jentene traff hverandre lå lykken så tjukt utenpå hos dem begge at også mor tørka øynene med håndbaken.
Nå er det dagen etter Den Store Dagen. Vi har kjørt venninnen hjem og er på vei tilbake.
Selskapet gikk over all forventning, det samme gjorde overnattingen. Latter, klemmer, spørsmål og svar ble utvekslet stup i ett.
Men så ble jentene slitne. Utladningen var et faktum, og formiddagen i dag ble lang og trå. Plutselig var avstanden i tid og alder påtrengende. Til tross for varmen de næret for hverandre, var de brått tomme for ord. Venninnen tok opp telefonen sin og ringte en annen, ukjent venninne, og de begynte å planlegge resten av helgen. Prinsessens rosa skyer forsvant i et tungt, grått skydekke.
Vel hjemme går prinsessen slukøret på rommet, og jeg setter meg ned blant restene fra fødselsdagen. Huset er like endevendt nå som det var dagen før skipperstakryddingen. Jeg lurer på om jeg noengang kommer til å klare å holde det ryddig i mer enn et døgn? Antageligvis ikke. Jeg er så sliten. Jeg orker ikke engang å prøve lenger. Det er så mye annet som bare må gjøres. Tenkes. Tåles. Utholdes. Jeg lurer på om prinsessen min tross alt vil huske denne festen som et høydepunkt i barndommen? Om jeg klarte å gi henne noen øyeblikk av lykke som veier tyngre enn antiklimakset etterpå? Så lurer jeg på om det var riktig av meg å være med å bygge opp forventningene? Kanskje det hadde vært best å la være å invitere venninnen? Jeg vet jo hvor mye barn forandrer seg i løpet av tre år. Jeg lurer på om jeg er med på å gi barna mine falske, oppskrudde forventninger til de store tingene i livet. Jeg lurer på om jeg burde ha gjort mye annerledes.
Så ringer min gode venninne. En venninne jeg ikke har hatt ordentlig kontakt med på mange, mange år. I løpet av fem minutter har vi grått og ledd og oppdatert hverandre på hva livet har bydd oss siden sist. Ekteskap, barn (barna våre kjenner jo hverandre), gamle hus, gjeld, sykdom... Til og med samme sykdom. Min venninne kommer med et stort hjertesukk:
-Vet du, det er som om det henger en grå sky over huset vårt, hele tiden.
-Om det er noen trøst, er det rimelig tett tåke her også, sier jeg. - Vi er jo glad i hverandre, og vi står på alt vi kan for at ungene ikke skal merkes for mye med det, men med to sykdommer i hus er det jo ikke plass til noe liv! Jeg vet ikke sist jeg var ute og tok en kaffe med en venninne...
- Så godt det er å høre at det ikke bare er jeg som føler det sånn! Sier min venninne, - Det er vanskelig å forstå når jeg ser bortover gata, på alle de fine husene med blå himmel over... Det er så rart, jeg lurer på hvorfor jeg ble så annerledes. Det kjennes igrunn litt urettferdig, men jeg har akseptert det. Du, hvis du vil så kan vi ta den venninnekaffen nå, hjemme hos meg? Vi har ryddet på terrassen! Ta med deg prinsessen, vesla her har så lyst på besøk av henne.
Når vi igjen setter oss i bilen, har det sluttet å regne. Vi stopper utenfor hekken hos min venninne og trekker til oss den varme vårlufta. Fra den åpne entredøra høres glade barnestemmer
- Jeg er så glad for at vi kan besøke dem, sier prinsessen min. - Jeg trodde ikke at de ville det, de er jo ikke sånn som oss...
Jeg ser nedover gata som er badet i sol. Folk yrer ut i det fine været. Og da ser jeg dem. Folk jeg kjenner igjen. Aleneforeldre, kronisk syke, yrkeskadde, sørgende, brautende, rike, fattige, sjenerte, pratsomme.... I dag smiler de alle sammen, og hilser. Det er vår.
- Ingen er sånn som oss, prinsesse. Ingen er sånn som noen av dem heller. Vi er alle annerledes.
- Og verden blir også annerledes, heldigvis, jeg gleder meg til sommeren! Prinsessen smiler stort og hopper foran meg inn porten.Ettermiddagssolen farger de fjærlette skyene i horisonten rosa.
