Det

Det står i veien
for lykken
gidder ikke stoppe
her hvor Det
rår over hver tanke
hvert pust

henger fortsatt i halsen
snart knekker den
over de smale skuldrene
Det er så fyllt
så tungt

så lite
det er derfor Det tar
sånn plass
Det er nesten usynlig
men kan ikke gjemme seg
Det kan ikke gå sin vei

for Dets veier finnes ikke
enda
Det har ingen munn
derfor tror ingen
de hører
Det skrike