Tidløst og Utidig

Noe i livet mitt er mektigere enn alt annet. Dette «noe» er det første jeg tenker på når jeg drar meg ut av søvnen hver morgen, og som kverner i hodet i det jeg glir inn i drømmeland. Som dirigerer meg gjennom dagen, bestemmer over morgendagen og som avgjør om jeg skal ha god eller dårlig samvittighet for gårsdagen.

- Det er ungene, tenker du kanskje. Hadde det enda vært det. Mat, da? Koffein? Jojo, det ligger ikke så langt bak i rekka det heller, men nei, det som har aller størst betydning i livet mitt er... Tiden.

Denne tilsynelatende nøytrale eksistensen er egentlig en beregnende tyrann. En tyrann som setter opp grenser, sperrer og regler. Som sakte men sikkert kom til makten, helt uten at jeg merket det.

For da jeg var helt liten, var Tiden i grunn ganske snill. Da kalte den seg formiddag, ettermiddag og natt, og jeg kunne stå opp når jeg våknet av meg selv, krabbe rundt i hagen til jeg ble sliten, sykle så langt jeg orket ( jeg orket sjelden hjem igjen), og jeg kunne legge meg når øynene glippet over kveldsmaten. Dengang var Tiden noe som kom til å komme. Jeg kunne vente en hel formiddag på at pappa skulle komme hjem fra jobb. Jeg kunne vente en hel vår på at det skulle bli varmt nok til å reise ut på sjøen. Jeg kunne være en hel sommer på sjøen! Og når løvtrærne ble oransje, kunne jeg begynne å vente på julenissen.

Så mistet jeg melketennene, og Tiden ble litt strengere. Den begynte å lage timer. Timer for når jeg skulle stå opp, timer jeg skulle være på skolen, når jeg skulle gjøre lekser, gå på danseskole, rydde rommet og når jeg skulle legge meg. Nå bestemte Tiden også hvilken dag sommeren begynte, og når den sluttet. At jeg skulle begynne å vente på julenissen 1. desember. Tiden feiret seg selv på nyttårsaften, og vi feiret med.
Men nå begynte Tiden også å gi løfter om alt som skulle komme, jeg gledet meg over hver nyttårsrakett i forventning om alle mulighetene Tiden ville bringe i det nye året. Jeg synes kanskje at Tiden til og med var litt treg, kunne den ikke sette opp farta litt, sånn at jeg kunne bli litt eldre litt før?

Når jeg så endelig ble eldre og nådde tenårene, begynte Tidens sanne natur å tre frem i lyset. Den var der, men alltid et skritt foran. Tiden kastet et garn om meg som den snurpet sammen så det ble trangt og vanskelig å bevege seg. Den halte og dro i garnet, og jeg trasset alt jeg klarte; Jeg forsov meg, kom for sent og la meg aldri ved fastsatt leggetid. Heldigvis var Tiden litt slurvete om natten og jeg klarte å få litt albuerom og pustepauser hvor Tiden ikke brydde seg. Selvfølgelig fikk jeg som regel straffen min morgenen etter, og jeg tenkte, gang på gang, at når jeg bare blir voksen, da skal jeg ta igjen, da er det jeg som skal bestemme over Tiden!

Så en dag sa Tiden; - Nå er du er voksen.

Plutselig satt jeg der med en almanakk i fanget. Fylt opp fra perm til perm, fra time til time, minutt til minutt, med alt jeg måtte gjøre innenfor gitte tidsrom og tidsfrister. Flere permer. Jobb, overtid, kurs, møter, deadliner, fritidsaktiviteter, handleturer, betalingsfrister, reiser, svangerskapskontroller, oppussing, EU-kontroller, tannlegetimer, småbarnskontroller, bursdager, skolestart, henting, bringing, leketid, leksetid, sengetid, voksentid... Tidens rom. Tidens frister. Det eneste jeg venter på er at Tiden skal stoppe et øyeblikk, bare et minutts stillhet. For meg selv.

Men Tiden går og går, og jeg har glemt mine opprørske drømmer om å styrte Tiden. Istedet henger jeg med så godt jeg kan. Og selv om Tiden har mye mere trening i å gå enn meg (jeg går turer så langt jeg orker, men orker sjelden tilbake), så må du ikke tro at Tiden noengang stopper opp for å vente! Hå, nei, Tiden kan til og med finne på å øke farten akkurat når jeg oppdager at lissene har gått opp og sålen løsner, når pusten river i halsen, det verker i alle muskler i skrotten, det dunker i tinningene og svir bak øynene, alt mens jeg teller nøyaktig hvor mange sekunder jeg er fra apokalypse, akkurat DA kan tiden finne på å si: - Du tror vel ikke at jeg, Tiden, eksisterer kun for deg? Se til å del meg med andre! (Tiden elsker denne hersketeknikken; stramme rundt samvittigheten når jeg allerede snur og vender på minuttene.)

- Så fint at du endelig fikk tid til en kaffe, sier bestemoren min. Jeg sitter i den gamle sofaen, slitt av utallige rumper gjennom generasjoner. På veggen henger bilder av meg. Et hvor jeg krabber rundt i hagen, på et annet har jeg redningsvest og krabbesnøre, et tredje bilde viser et stolt og tannløst smil fra første skoledag.
- Smaker kaken godt? Jeg bakte den på lørdag, eller var det kanskje fredag... Ja, mener ihvertfall det var i løpet av helgen. Det kunne jo hende det kom noen innom, tenkte jeg, men så spiste jeg litt av den, på tirsdag, da, det er jo dumt å la den gå til spille... Den ble litt flat, jeg tok den ut av ovnen for tidlig, den skulle nok stått litt til, men denne ovnen steker jo ikke så bra lenger. Bestefar skulle ha reparert den, men det rakk han jo ikke.... Bestemor prater fort, som om hun må rekke mest mulig på kortest mulig tid.

Det trenger hun ikke for nå har hun allverdens tid, bare for seg selv. Etter et langt liv stoppet nemlig Tiden for bestefar. Nå begynner den også å slippe grepet om bestemor. Men bestemor holder fast, hun forsøker å binde Tiden fast til fuglesangen om morgenen, da kan hun stå opp, til lyden av bilene på vei hjem fra jobb, da er det middag, til faste tv-program, etter dem kan hun legge seg, og til neste legetime, da kan hun gå ut. Bastet og bundet gjør Tiden seg uendelig tung og trist. Og treg. Tiden går så altfor sakte, her står Tiden nesten helt stille, og det hjelper ikke om bestemor forsøker å hale og dra i den. Hun prøver å se på Tiden som en kjær, gammel venn. Eller ihvertfall fortrolig. Bestemor tar frem fotoalbum og viser meg.
- Dette var tider, sier hun, blar oss gjennom 60 år og tørker tårer over moren min og alle de andre som Tiden tok og aldri ga tilbake.

Det er nå jeg forstår det; Tiden er Stalinistisk. Den deler seg opp i helt like sekunder, minutter og timer, men tar ingen hensyn. Tiden har bare til hensikt å forherlige seg selv, og lar alle andre betale kostnadene. Det er Tidens tyranni.

Jeg blir sittende lenge hos bestemor. Jeg vet ikke hvor lenge, for i kveld skal bestemor og jeg dele Tiden mellom oss, slik vi vil. Det er på tide å løsrive seg fra jerngrepet, Tiden renner ut...