Jeg klarer sjøl!

Det skjer nesten hver dag. Tassen i huset strever med å få til noe, og mor henger litt på sidelinjen og gjør ett av følgende:

1. Oppmuntrer
2. Mener litt om hvordan han kan gjøre det lettere
3. Maser, fordi de har dårlig tid

Men tassen gir seg ikke, og mor får ikke slippe til.

«Jeg klarer sjøl!» grynter han irritert, og snur seg vekk. Han er tross alt fire år og har lært ett og annet. Ett er at «øvelse gjør mester», annet er at «de andre synes jeg er baby hvis jeg ikke får det til». Så mor prøver å holde seg mest til nummer 1. Det vil si så lenge det passer inn i dagsplanen.

Noen dager er det rett på nummer 3. «Kom igjen, la meg hjelpe deg med å få på skoene, for nå skal jeg på et viktig møte, og du må i barnehagen!» Vræl. «Jammen, du har hatt god tid på deg, nå har du fortsatt den venstre skoen på den høyre foten! Fordi du fant på så mye tøys istedet for å ta på deg, har vi ikke noe annet valg enn at jeg overtar». Resultatet er en sprellende, illsint tass som står i bro i bilsetet – uten både sko og sokker. Og en noe hikstende og tårevåt seanse i barnehagegarderoben før mor klarer å vri fokus over på hvor hyggelig de skal ha det i ettermiddag.

Og ettermiddagen blir gjerne god. Da graver tassen seg lykkelig ned i hauger av lego og bygger fly, biler, båter , dinosaurer og hus. I timesvis. Så: «Se, mamma, vingen datt av, kan du hjelpe meg?» Mor ser hastig på de merkelige klossene som på uforståelig vis utgjør et avansert Ninjagodragejagerfly. «Nei, det her skjønner ikke jeg noe av», sier mor og ber ham gå og finne bruksanvisningen. Han er jo tross alt stor gutt og finner sikkert ut av det på egenhånd.

Så tusler tassen tilbake til haugen og prøver igjen. Etter nok en stund kommer han enten:

1. Gledesstrålende tilbake og viser mor ett komplett fly
2. Litt halvfornøyd med et fly som nå ikke lenger er noe fly, men en skyrider-motorsykkelsak uten vinger i det hele tatt
3. Gråtende, og trygler om hjelp til å få på den dumme vingen.

I tilfelle siste scenario sukker mor tungt og setter seg ned med en innviklet byggetegning, og banner litt stille over hvor mye lettere lego var i gamle dager. Da sitter gjerne tassen på sidelinjen og kommer med oppmuntrende tilrop: «Prøv den svarte der, mamma; ... jeg tror det lyset der skal være oppå ... eller; den andre vingen har ikke sånn på seg». Jajaja, tassen, hold tyst! Sånn sier selvsagt ikke mor, men joda, hun tenker det.

Og så kommer kvelden. Tassen er fornøyd i seng med et intakt Ninjagodinosauruspassasjerfly (mors innovasjon – fritt etter en ubrukelig bruksanvisning) på nattbordet. Mor strekker seg endelig ut i sofaen, legger beina på bordet og klager til far over at møtet tidligere på dagen ikke gikk helt som forventet, de andre tok så lett på ting, så nå blir det så mye å gjøre på henne at det ikke er sjans i havet at hun skal få alt klart til de fristene som er satt, og vet han hvor lenge siden det er de hadde barnevakt nå - de kommer jo aldri ut! - og hadde bare noen forstått hvor slitsomt det er å starte for seg selv og være småbarnsmor og samtidig ha så mange verv her og der, har de glemt at hun faktisk også er syk, så hadde de kanskje latt henne få litt mer pusterom, og kanskje de hjemme også kunne tatt litt mer tak og gjort noe på egenhånd, som å legge klærne på rett plass og stable tallerkenene i riktig hylle, hvorfor husker de aldri hva som er riktig hylle, og rydde og ordne og sånn, ja da kunne hun roet ned litt så kanskje livet kunne vært littegrann lettere!

Da gjør mannen følgende:

1. Minner om en barnevakt som gjerne vil passe barna
2. Foreslår at hun trapper ned på antall verv
3. Sier at de faktisk kan koste på seg hushjelp

Hvorpå mor resolutt reiser seg og sier:

1. Aldri i livet, dette vet du at jeg klarer sjøl!

Å hoppe i det

Det iler i tærne, opp gjennom de tynne, bare leggene, til de overdimensjonerte knærne som begynner å klapre som kastanjetter. Den værbitte trestigen knaker urovekkende og det begynner å svaie. Kanskje er det tårnet som gynger fra side til side, men mest sannsynlig er det meg. Jeg må nok sette meg litt. - Jeg setter meg bare litt, hvisker jeg til de utålmodige, store guttene som dytter på bakfra, og jeg kryper sammen til en ball, lent inntil det puslete rekkverket. Det er ikke lagd med tanke på sikkerhet, det er der ene og alene for at man skal kunne ta i større tilfart før man hopper. Jeg tør ikke hoppe.

Jeg skrur om tenningsnøkkelen. Klokken er fire. Det er en kokvarm dag, mye varmere enn vanlig på denne tiden, og svetten samler seg på overleppa. Bilen starter med et par tørre host. Jeg burde ha kjørt rett hjem, antageligvis sitter ungene og verker etter å dra på stranda. Jeg burde ha tatt meg fri på en så varm dag som denne, det er ikke sikkert det blir så fint vær igjen denne sommeren. Jeg burde ha tenkt på det når jeg skulle velge ferieuker. At sommeren kommer tidligere for hvert år. Men jeg kjører ikke hjem. Motoren dør stille på parkeringsplassen ved stranda. Det vrimler av folk. Glade folk. De spiser is, kaster ball, spretter med lattermilde steg bortover gressbakken, stikker tærne ut i det iskalde vannet. Noen av de modigste guttene kaster seg ut fra stupetårnet.

Stupetårnet. Barndommens sommerattraksjon nummer én. Og det skumleste i verden.

Jeg åpner bildøra, tar opp veska og leter frem en tyggegummi. I veska ligger også en konvolutt. Den har begynt å bli krøllete, hjørnene er avrundet og gråfarget av bøss. Jeg tygger iherdig. Jeg burde ha postet den konvolutten. Nå kjenner jeg bilen begynner å gynge, og jeg føler for å kaste opp, kaste konvolutten på sjøen, krype sammen til en ball og trille tilbake til jobb. Men det er ikke det jeg burde gjøre. Jeg snuser på konvolutten, kan lukte det helt igjennom. Ikke noe mer «burde». Jeg SKAL!

Fort skriver jeg på navn og adresse, spytter ut tyggegummien og ser bort på den røde postkassa. Lukker øynene...

Og så; den mest kriblende, skrekkslagne og frydefulle følelsen - akkurat i det jeg endelig tør reise meg, ta et knokehvitt tak i det skrinne rekkverket og gir alt! Forunderlig å henge et nanosekund i luften, uten fast grunn under bare føtter, for deretter å deise ned og bryte vannskorpa. Jeg ender i en myk og våt omfavnelse. Med vidåpne øyne stirrer jeg halvblind rundt meg i en verden av fremmed lys, andre smaker og farger, før jeg spenner beina i den gjørmete bunnen og sparker fra. Opp, gjennom vannskorpen igjen, som en rakett! Snyter vannet ut av nesa, fyller lungene med frisk, blå luft og kjenner sola steke i panna. Sånn er det å bli født!

Grønt gress kiler ørene mine. Gjennom tærne ser jeg ungene leke vannkrig i strandkanten, hylende av latter. Jeg finner frem avisa og blar rundt til værmeldingen. Fortsatt strålende sol og varme – så sent på året! Jeg kansellerer alle planer for morgendagen også, og setter istedet av noen arbeidstimer kveldstid utover i uka. Konvolutten med oppsigelsen kom frem. Det som tidligere var så skummelt, er nå bare en lett iling i føttene, og en følelse av luft under vingene. Jeg har virkeliggjort drømmen om å starte for meg selv, og det går helt fint!

- Mamma, se på meg! Jentungen står øverst på stupetårnet, holder seg fast i rekkverket.

Forsiktig! har jeg lyst til å skrike. Men istedet roper jeg:

- Flott! Få se at du tør å hoppe, da!