Å hoppe i det

Det iler i tærne, opp gjennom de tynne, bare leggene, til de overdimensjonerte knærne som begynner å klapre som kastanjetter. Den værbitte trestigen knaker urovekkende og det begynner å svaie. Kanskje er det tårnet som gynger fra side til side, men mest sannsynlig er det meg. Jeg må nok sette meg litt. - Jeg setter meg bare litt, hvisker jeg til de utålmodige, store guttene som dytter på bakfra, og jeg kryper sammen til en ball, lent inntil det puslete rekkverket. Det er ikke lagd med tanke på sikkerhet, det er der ene og alene for at man skal kunne ta i større tilfart før man hopper. Jeg tør ikke hoppe.

Jeg skrur om tenningsnøkkelen. Klokken er fire. Det er en kokvarm dag, mye varmere enn vanlig på denne tiden, og svetten samler seg på overleppa. Bilen starter med et par tørre host. Jeg burde ha kjørt rett hjem, antageligvis sitter ungene og verker etter å dra på stranda. Jeg burde ha tatt meg fri på en så varm dag som denne, det er ikke sikkert det blir så fint vær igjen denne sommeren. Jeg burde ha tenkt på det når jeg skulle velge ferieuker. At sommeren kommer tidligere for hvert år. Men jeg kjører ikke hjem. Motoren dør stille på parkeringsplassen ved stranda. Det vrimler av folk. Glade folk. De spiser is, kaster ball, spretter med lattermilde steg bortover gressbakken, stikker tærne ut i det iskalde vannet. Noen av de modigste guttene kaster seg ut fra stupetårnet.

Stupetårnet. Barndommens sommerattraksjon nummer én. Og det skumleste i verden.

Jeg åpner bildøra, tar opp veska og leter frem en tyggegummi. I veska ligger også en konvolutt. Den har begynt å bli krøllete, hjørnene er avrundet og gråfarget av bøss. Jeg tygger iherdig. Jeg burde ha postet den konvolutten. Nå kjenner jeg bilen begynner å gynge, og jeg føler for å kaste opp, kaste konvolutten på sjøen, krype sammen til en ball og trille tilbake til jobb. Men det er ikke det jeg burde gjøre. Jeg snuser på konvolutten, kan lukte det helt igjennom. Ikke noe mer «burde». Jeg SKAL!

Fort skriver jeg på navn og adresse, spytter ut tyggegummien og ser bort på den røde postkassa. Lukker øynene...

Og så; den mest kriblende, skrekkslagne og frydefulle følelsen - akkurat i det jeg endelig tør reise meg, ta et knokehvitt tak i det skrinne rekkverket og gir alt! Forunderlig å henge et nanosekund i luften, uten fast grunn under bare føtter, for deretter å deise ned og bryte vannskorpa. Jeg ender i en myk og våt omfavnelse. Med vidåpne øyne stirrer jeg halvblind rundt meg i en verden av fremmed lys, andre smaker og farger, før jeg spenner beina i den gjørmete bunnen og sparker fra. Opp, gjennom vannskorpen igjen, som en rakett! Snyter vannet ut av nesa, fyller lungene med frisk, blå luft og kjenner sola steke i panna. Sånn er det å bli født!

Grønt gress kiler ørene mine. Gjennom tærne ser jeg ungene leke vannkrig i strandkanten, hylende av latter. Jeg finner frem avisa og blar rundt til værmeldingen. Fortsatt strålende sol og varme – så sent på året! Jeg kansellerer alle planer for morgendagen også, og setter istedet av noen arbeidstimer kveldstid utover i uka. Konvolutten med oppsigelsen kom frem. Det som tidligere var så skummelt, er nå bare en lett iling i føttene, og en følelse av luft under vingene. Jeg har virkeliggjort drømmen om å starte for meg selv, og det går helt fint!

- Mamma, se på meg! Jentungen står øverst på stupetårnet, holder seg fast i rekkverket.

Forsiktig! har jeg lyst til å skrike. Men istedet roper jeg:

- Flott! Få se at du tør å hoppe, da!