Tjue tolv - Forestillinger

Hva skjer, Rebekka?

Ironisk nok er det Facebook som stiller spørsmålet som skal kverne i hodet mitt hele jula. Disse dagene som jeg i hele høst har gledet meg til. Som jeg i desember ryddet, skrubbet og vasket huset for å nyte. Dagene som skulle inntas i rolige åndedrag, og som skulle gi tid til å fordype seg i gode bøker og å skrive på prosjekter som støver i skrivebordsskuffen. Tiden skulle deles med ungene, ute i frisk luft og inne med kakao og sysler ved hobbybordet. 

Nå er julen så godt som over for denne gang, og jeg må konstantere at mine store forventninger druknet i fysisk kollaps. Så hva har jeg gjort i julen? Jeg har sovet. Men langt ifra i rolige åndedrag.

For det første har jeg slurvet for mye med medikamentene som skal holde stoffskiftet på plass. Det er av rent praktiske årsaker, som at for høyt stoffskifte er som flybensin å regne. Jeg har trengt flybensin.

Men jeg er naturlig nok ikke skapt for å fly, belastningen av trykk, turbulens og hard landing gjør ikke godt for skroget, og denne julen gikk det opp for meg at jeg også har bikket meridianen av antatt levetid. Garantien har gått ut, og jeg begynner å preges av generell slitasje (for ikke å nevne rust og riper). 

En annen grunn til urolig søvn er drømmene. Ikke nok med at jeg i søvne jobber på spreng for å fullføre alle de referatene jeg aldri fikk gjort fra møter som aldri inntraff, nei i tillegg har jeg allerede lagt plan a og b på alt som kan komme til å gå galt i tjue tretten også. Det som er tråkig, er at dèt, som etter mye svette og spinning av lakener fremstår som gode, vel gjennomtenkte løsninger, som regel har en liten, dog betydelig logisk brist i den våkne verdenen. Dermed ender jeg opp med å bekymre meg for stadig flere potensielle, dog uidentifiserte problemer. 

Den tredje grunnen til mine hvileløse netter, er samvittighet. Dårlig, sådan. For alt jeg ikke rakk. For alle jeg ikke traff. For fokuset jeg ikke hadde. For planene jeg ikke fulgte. For valgene jeg ikke gjorde.

For det som hovedsakelig har opptatt meg i våken tilstand denne julen, er valg. 

På enkelte områder er jeg rimelig treg. Når det gjelder å forutse konsekvenser, er jeg ekstremt treg. Jeg har nemlig nettopp forstått at valg jeg gjorde for 20 år siden har styrt livet mitt frem til i dag. At valg jeg ikke gjorde for 10 år siden fortsatt vil styre det i all fremtid. Og så videre. Og ikke bare vil de styre meg, de har skåret bort store skiver av verden, så mitt engang så store, uendelige univers stadig har blitt mindre, flatere, mer kantete og trangere. 

Har jeg fri vilje, sier du? Kan jeg alltid velge? Jo, i teorien, helt sikkert. I praksis, nei. Fordi noen ganger må man velge bort mye. For eksempel måtte jeg en gang velge mellom å kjøpe tv i farger eller svart/hvitt. Med relativt slunken konto ble det svart/hvitt.  Bedre enn ingenting, og så hadde jeg litt igjen til melk og brød. Men da valget var gjort, kunne jeg ikke senere velge å få se ett og annet program i farger.  Er det svart/hvitt, så er det det. 

Så sier du kanskje; ja, men kjøp deg ny tv, da! Jo, det kunne jeg gjort. Men dette er min tv. Det er den jeg bygde hele stua rundt, den jeg så mine drømmer gjennom… dessuten, den virker jo, selv om den ikke tar inn alt av kanaler, og selv om den gir seg til å snø titt og ofte… Og så har jeg kanskje lært meg, da, å se for meg hvilke farger som kanskje skulle vært der; jeg har minner om hvor grønt Middelhavet kan være, hvor rød Afrikas sand er og hvor dypt blå en stjernehimmel kan være. Så om det er grått på skjermen min, så vet jeg hvordan det kunne ha vært. Jeg kan forestille meg. 

Og det er akkurat det jeg tenker mye på i jula. Forestillinger. 

Det har blitt mange forestillinger, og flere kommer. Noen ganger er rammene tydelige; som når jeg ikler meg snåle kostymer og framsier et tjuetalls replikker på forskjellige plasser under byvandringer, på en gigantisk scene i Hafslund-parken eller i en lavvo på torget. Andre ganger er rammene større, som når jeg skal forsøke å fange all vår historie, identitet og hele vårt potensiale og stappe det inn i et byjubileum, en gigantisk festforestilling som involverer hele byen. 

Men noen ganger er rammene borte. De har kanskje forsvunnet, eller de eksisterer slettes ikke ennå. Det er når det oppstår forestillinger i hodet; visjoner, drømmer, ønsker… Håp. Det er når jeg løfter en klump leire og ser en ferdig krukke. Jeg har ikke vanskeligheter med å forestille meg det. Men uten rammer har jeg vanskelig for å se begrensningene leireklumpen innehar. Kanskje den består av for mye sand. Kanskje den er for bløt. Det vil jeg ikke finne ut av før jeg har jobbet med den en stund. Og det er først når jeg har jobbet med den, at jeg oppdager at den ikke oppfører seg slik jeg trodde leireklumper ville gjøre. Den vil ikke bli noen krukke. Den vil være leire. 

Man skal ikke avbryte midt i en forestilling. Show must go on. Hold maska. Fullfør. Selvom krukka sprekker i ovnen – lim den sammen! 

Så hva skjer, Rebekka?

Jeg forsøker å forestille meg hva som vil skje i 2013. Og i 2014, -15, -16, -30… Og jeg tror jeg utover nyåret skal fortsette med julevasken. Jeg skal vaske bort alle gamle forestillinger, og jeg skal ikke lage noen nye. I hvert fall ikke uten tydelige rammer. 

Jeg skal kjøpe meg fargetv og se verden slik den er, selv om det betyr at jeg kanskje må ominnrede og selv om fargene kanskje er blassere enn jeg så for meg. Jeg skal ta medisinene mine og jeg skal sove drømmeløst.

Og så skal jeg ta av maska. Jeg vil fra nå av være leire.

Leire ruster ikke.
Godt, nytt år!