Foregangsfrøkner

Frøkner i Sarpsborg sloss for vår rett til å stemme

Frk. Louise Andersen

 Det er nå hundre år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge, etter at de hadde kjempet for dette i mer enn 30 år. To av landets fremste pionerer og forkjempere for kvinnenes stemmerett var lærerinner ved Sarpsborgs første pikeskole; frk. Thora Storm og frk. Louise Andersen. 

(Tekst: Rebekka Magnus. Artikkelen stod på trykk i SA i mars 2012) 

I Sarpens 100-års jubileumsnummer i 1954 deler en av deres første elever, da 83 år gamle Helga Magnus Toller, små glimt fra skoledagene. Hun starter sin kronikk med følgende ord:

”I anledning av at ”Sarpen” feirer sitt hundre års jubileum, finner jeg det rimelig at kvinnenes innsats i byens liv bør belyses litt”

”Institutet”

Byens første privatskole for piker, som Helga Toller omtaler som ”Institutet”, ble stiftet i 1860-årene. I 1870 engasjerte skolen 25 år gamle frk. Thora Storm fra Trondheim. Den nye lærerinnen hadde studert i utlandet, og i tillegg til allsidige kunnskaper, hadde hun et livlig temperament og var fri for pedanteri. Kanskje var der derfor hun etter bare to år fikk ansvaret for å bestyre pikeskolen. Helga skriver:

”Skolen holdt til i Sannesundveien 3, det hus grosserer Klemsdahl nu eier, og hvor frøken Judith Stenmark har sin blomsterforretning. Den første føling jeg hadde med skolen var da elevene, naturligvis under ledelse av sine lærerinner, arrangerte en basar til innkjøp av et skolebibliotek, med arbeider som elevene – store og små – selv forarbeidet. Jeg fikk lov til å bli med min mor på basaren, og jeg husker en ting hun kjøpte; et litet strikketørklæde som min søster, der var åtte år eldre enn jeg - hun var antagelig i 2. klasse, hadde strikket. Jeg så med beundring på alle de store, pene pikene som hjalp til.

I 1877, da jeg var jeg 6 ½ år, ble jeg innmeldt på skolen. Så vidt jeg kan huske var det en 7 – 8 småpiker som begynte på skolen da. Våre lærerinner i 1. klasse var frk. Storm som hadde oss i religion, mens frk. Karoline Kristoffersen besørget de øvrige fag.”

Frk. Thora Storm

 Forståelsesfull bestyrer

Thora Storm var et kunnskapshungrig barn, og lite fornøyd med tilbudet hun selv fikk på pikerealskolen i Trondheim. Hun mente at lærerne hadde liten forstand på barn, og at fagkretsen var mangelfull. Hadde det ikke vært for en forståelsesfull bestyrer, hadde hun antageligvis fått flerfoldige anmerkninger med hjem. Thora og søsteren Cathinka leste latin sammen med broren Vilhelm, og lærte seg fremmede språk på egenhånd. Søstrene ville gjerne ta examen artium, men det var ikke aktuelt for piker på den tiden. Dette har nok gjort sitt til at Frk. Storm var en lærerinne som fort vant elevenes gunst.

”Som en kuriositet kan vel nevnes at vi allerede da, i 1877, lærte å si to-ti-to, firti-fem osv, som vi nettopp er begynt med, i følge den nye uttale. Frk. Storm bibrakte oss de første kunnskaper i religion, lærte oss å synge salmevers og viste oss billeder fra bibelhistorien. Det var vår største glede, når en smal kasse bibelske billeder ble tatt frem. I frikvarterene ble vi sluppet ut i Tranesgate, hvor vi lekte nærmest på gress. Det var ikke lenge vi fikk nyte godt av frk. Storms undervisning, da hun allerede ett år senere reiste fra oss og overtok en post i Trondhjem.”

Det er riktig at Thora Storm reiste tilbake til fødebyen, men årsaken var langt mer betydningsfull enn overtakelse av en post. Den da 34 år gamle kvinnen startet egenhendig opp ”Frk. Storms Pigeskole”, hvor også hennes søstre Cathinka og Asta etter hvert ble ansatt som lærere.

Frk. Storms Pigeskole ble snart regnet som den fornemste privatskolen i Trondheim på den tiden. Der kunne elevene starte allerede fra 6-7 års alder og gå i 11 år frem til middelskoleeksamen.

Flere steder

Da frk. Storm forlot Sarpsborg, flyttet pikeskolen litt lenger ned i Tranesgate, og undervisningen lente seg igjen mot pietismen. Helga skriver:

Gården som vi flyttet til var nyoppført, og tilhørte senere bankkasserer Holt. Den biten av Dronningensgate var absolutt den siste på den kant. Utenfor gjerdene strakte Grotterød-løkkene seg. En herlig lekeplass hadde vi der, frodig gress vokste over hele gaten.

Som ny bestyrerinne ble ansatt frk. Elise Dietrich som bodde i en liten leilighet på skolen. Og ikke å forglemme den gamle, strenge prosten Schiørn, som hadde religionsundervisning i de tre øverste klasser. Han var i flere perioder stortingsmann for byen, og der kom stadig nye, unge prester som vikarierte. Til småpikenes store glede overtok de også religionsundervisningen.

Skolen holdt til der noen år, men så ble gården solgt og vi flyttet opp i Suhrkegården, oppført av en arkitekt Suhrke, etter brannen i det nuværende Løveapoteket. Skolen var der en 2-3 år, inntil det ble bestemt fellesskole for gutter og piker i 1885.”

I Trondheim engasjerte Thora Storm seg i kvinnesaken. Den tidligere bestyreren av ”Institutet” var med på å starte Trondhjem kvinnesaksforening i  januar 1885, hvor hun også var formann i to perioder.

Pikeskole St.Halvars plass 1882 (Sarpsborg kommunes fotosamling)

Frk. Louise

På den nye fellesskolen - Sarpsborg Middelskole - ble det samtidig ansatt en ny lærerinne, 35 år gamle frk. Louise Amalie Andersen, som kom til å følge i frk. Storms fotspor. Helga Toller mener at hennes personlighet fikk en stor innflytelse på kvinnenes oppsving de påfølgende årene.

Frk. Louise Andersen var fra Halden og var en meget kunnskapsrik og flink pedagog, som snart ble en streng hersker over både gutter og piker. Som en av dem som flyttet over til middelskolen erindrer jeg svært godt den første dag og den første måned der nede. Guttene viste en overlegenhet uten like, i det de resonerte som så: ”De pikene skal vi nok døyve”. Men hva skjer: Pikene besatte i alle klasser førsteplassene, og de gode gutter forstod at de måtte anstrenge seg betydelig mer hvis de ville ”døyve pikene”, så på det vis hadde nok kvinnenes innsats gjort sin nytte.

Kvinnene kommer

Fra 1901 fikk kvinner som betalte en viss størrelse skatt anledning til både å stemme og stille ved kommunale valg, noe som førte til at 100 kvinner ble valgt inn i by- og herredsstyrer landet over. En stor andel av disse kvinnene var lærerinner, og to av dem kjenner vi nå litt til:

Thora Storm engasjerte seg sterkt politisk, og var blant stifterne av Trondhjems venstreforening.

Hun var en av de seks første kvinnene som ble valgt inn i Trondheim bystyre for perioden 1902–1907.

I Sarpsborg ble en eneste kvinne valgt inn i bystyret, for Høyre. Det var frk. Louise Andersen. Hun ble sittende i to perioder.

Helga Toller opplevde denne overgangen til ny tid for kvinnene:

I 1901 fikk kvinnene i Norge innskrenket stemmerett og de begynte da å interessere seg for politikk. Før var det liksom bare mennene som skulle ha noe å si i byens styre og stell. Riktignok var det stiftet en del foreninger, for eksempel Missionsforeninger, hvor kvinnene fikk lov å være de arbeidende, mens det på toppen stod en eller annen av byens fedre.

 Jeg tror det var i 1904 at stemmerettsforeningen ble stiftet her etter initiativ av frk. Louise Andersen og fru Mathilde Johnsen, doktor Johnsens frue. Gina Krog (formann i Norske Kvinders Nationalraad; en nøytral paraplyorganisasjon for alle typer kvinneorganisasjoner , red.anm.) var her nede og talte for Kvinnerådet, og dermed var en lokal avdeling opprettet.

Året 1905 opprant og kvinnene skulle vise sitt ansikt ved å delta i 17.mai-prossesjonen rundt byen. Det ble da en liten flokk under anførsel av frk. Louise Andersen som gikk i spissen med et stort, norsk flagg.”

Frk. Louise Amalie Andersen var ansatt som lærer ved Sarpsborg Middelskole i over 35 år, helt til hun døde i 1919.

Frk. Thora Josefine Storm solgte sin pikeskole og underviste, som første kvinne, ved ærverdige Trondheim katedralskole, og hun ledet Alliance Françaises aftenkurser i fransk i 10 år.

Thora ble også æresmedlem av Trondhjems Kvinderaad og Norske Kvinders Nasjonalraad.

Begge kvinnene forble ugift, men var foregangskvinner og sterke rollemodeller for hundrevis av jenter og videre generasjoner.

Som Helga Toller uttrykker det:

- Snart har kvinnene inntatt den plass de fortjener blant innbyggerne i vårt gamle Sarpsborg.

Gina Krog

 «Vi hadde aldri tvilt på at vi skulle seire, men at seiren skulle komme saa stor og fullkommen, så stille og skjønn, som den kom i kveld, det hadde vi aldri drømt om». - Stemmerettspioneren Gina Krog til Stortingets presidentskap etter avstemningen i 1913.

Landskvinnestemmerettsforeningen (LKFS) ble stiftet 12. januar 1898, og var en forening som arbeidet for stemmerett for kvinner i Norge fra 1898 til 1913. Blant grunnleggerne var Gina Krog.

Da kvinner fikk begrenset stemmerett ved kommunevalg i 1901, gikk LKFS ut med en oppfordring til kvinnelige velgere om å slutte seg til partiorganisasjonene.

I 1905 stod foreningen bak en underskriftskampanje til Stortinget, ved fungerende statsminister Løvland og stortingets president Carl Berner, som for øvrig også var Sarpsborgs stortingsrepresentant i denne perioden med anmodning om at også kvinnene måtte få være med og stemme over unionsoppløsningen.

Sarpsborg kvinderaad, med frk. Louise Andersen i spissen, leverte sine lister med 3165 navn direkte til president Berner. I løpet av to uker kom antallet underskrifter fra kvinnene opp i rundt 300 000.

Et anselig tall, tatt i betraktning at 368 392 menn deltok ved den stortingsvedtatte folkeavstemningen. (NB! Tallene er ikke direkte sammenlignbare).

Aksjonen var alt i alt en stor suksess. Man hadde demonstrert at kvinner over hele landet hadde både evner og interesse når det kom til de statsborgerlige spørsmålene, og ble et viktig argument for innføring av statsborgerlig stemmerett for kvinner.

Kilder: Stortingsarkivet, Riksarkivaren, Store Norske Leksikon, lokalhistoriewiki.no, og kronikk av fru Helga Magnus Toller i Sarpens jubileumsavis fra 1954.

”Jeg kan ikke nekte meg den fornøyelse å fortelle en liten episode fra toget: Damene kom marsjerende i sin beste stas, og blant dem en gammel, velkjent konservativ dame. Hun kom i sort silkekjole med slep, som det den gang var alminnelig til høytidelige anledninger. Hun marsjerte rank midt i de den gang støvete gater uten å holde slepet opp. Hvordan det var for oss, som kom like etter, kan nok enhver forstå. En ung slektning av henne sprang frem og ba henne holde slepet opp, hvortil hun svarte: ”Jeg spanderer den kjolen på 17de mai” og fortsatte å virvle støvet opp, til liten glede for de etterfølgende.” – Helga Toller, om 17.mai-feiringen 1905.

En glad gutt (og ei sur jente)

"Øyvind hette han, og gråt da han ble født. Men alt da han satt oppreist på morens fang, lo han, og når de tente lys om kvelden lo han så det sang…” Skrev Bjørnstjerne Bjørnson.

Det samme kunne jeg sagt om sønnen min. Makan til blid unge! Strålende som ei sol hver morgen, trillende latter gjennom hele dagen og en ukuelig positiv innstilling til alt som faller i hans vei. Han går til og med og legger seg uten å rynke på nesa.

Så var det jentungen da. Ikke det at hun er sur, hun er bare ikke glad. Hun ligner sin mor. Vi gråt når vi ble født, og fortsatte med det en god stund.

En god venn av meg fikk en gang i ungdomstiden et spørsmål fra en bekjent, om hvem jeg egentlig var? Min venn svarte resolutt; - Rebekka? Jo, enten så sover ho, eller så griner ho. 

Jeg slutta å grine i 1999. I hvert fall sånn i offentlig påsyn – hele tiden. Men jeg er fortsatt ikke glad.

Og det er da veldig rart? Jeg har all grunn i verden til å være glad. Kjempeglad!

Jeg har fått mer i livet enn hva jeg kunne drømme om, jeg er frisk, har tak over hodet (selv om det strengt talt burde vært skiftet), har flotte unger og en mann som elsker meg. Jeg lever i et fritt land og kan si og gjøre hva jeg vil – og det gjør jeg til gagns. Jeg er ikke misunnelig, redd eller sveket. 

Jeg er ganske enkelt bare ikke glad. Og det har jeg innfunnet meg med, nesten uten at jeg har reflektert over det. Før nå. 

Datteren min er som meg. Hun bruker en halvtime på å stå opp. Hun kjemper for å finne noe positivt å klynge seg til, som drar henne opp på beina,  motivere henne til å ta fatt på en ny dag. Hun har også sluttet å gråte, men strammer kjevene når mismotet slår over henne, nærmest ut av det blå. Og hun lengter… Vi er like, vi lengter. 

Akkurat nå lengter vi til våren. Våren er den beste årstiden, for da kan vi glede oss til sommeren!

Sommeren gleder vi oss ikke så mye over, for den går jo så fort når den først har kommet.

Vi gleder oss også alltid  til vi er ferdig med noe. Vi kan bruke all kraft vi har på å få et godt resultat, men gleder oss likevel  mest til hele prosjektet er over og pakket ned, til vi står med blanke ark og kan begynne på noe annet. 

Hva er det med oss? Hvorfor ble gråten sittende fast i halsen? Kan vi skylde på at jordmoren ikke dunket oss kraftig nok i ryggen? 

Hør; vi er ikke sinte, sure eller mugne. Vi er bare lei oss. Og lei av å være det. Vi drømmer om å slå opp øynene en morgen og elske det faktum at det ligger en ny, ubrukt dag foran oss! 

Heldigvis har det skjedd. Noen dager har varmen fylt både sjel og sinn før øynene er åpne. Det har uten unntak vært dager jeg har blitt vekket av lyden av hav.

Jeg skal tenne et lys denne kvelden, ikke for å le, men for å be om at datteren min skal få kjenne havet.