Det samme kunne jeg sagt om sønnen min. Makan til blid unge! Strålende som ei sol hver morgen, trillende latter gjennom hele dagen og en ukuelig positiv innstilling til alt som faller i hans vei. Han går til og med og legger seg uten å rynke på nesa.
Så var det jentungen da. Ikke det at hun er sur, hun er bare
ikke glad. Hun ligner sin mor. Vi gråt når vi ble født, og fortsatte med det en
god stund.
En god venn av meg fikk en gang i ungdomstiden et spørsmål
fra en bekjent, om hvem jeg egentlig var? Min venn svarte resolutt; - Rebekka?
Jo, enten så sover ho, eller så griner ho.
Jeg slutta å grine i 1999. I hvert fall sånn i offentlig
påsyn – hele tiden. Men jeg er fortsatt ikke glad.
Og det er da veldig rart? Jeg har all grunn i verden til å
være glad. Kjempeglad!
Jeg har fått mer i livet enn hva jeg kunne drømme om, jeg er
frisk, har tak over hodet (selv om det strengt talt burde vært skiftet), har
flotte unger og en mann som elsker meg. Jeg lever i et fritt land og kan si og
gjøre hva jeg vil – og det gjør jeg til gagns. Jeg er ikke misunnelig, redd
eller sveket.
Jeg er ganske enkelt bare
ikke glad. Og det har jeg innfunnet meg med, nesten uten at jeg har reflektert
over det. Før nå.
Datteren min er som meg. Hun bruker en halvtime på å stå
opp. Hun kjemper for å finne noe positivt å klynge seg til, som drar henne opp på beina, motivere henne til å ta fatt på en ny
dag. Hun har også sluttet å gråte, men strammer kjevene når mismotet slår over
henne, nærmest ut av det blå. Og hun lengter… Vi er like, vi lengter.
Akkurat nå lengter vi til våren. Våren er den beste
årstiden, for da kan vi glede oss til sommeren!
Sommeren gleder vi oss ikke så mye over, for den går jo så
fort når den først har kommet.
Vi gleder oss også alltid til vi er ferdig med noe.
Vi kan bruke all kraft vi har på å få et godt resultat, men gleder oss likevel mest til hele prosjektet er over og pakket ned, til vi står med blanke
ark og kan begynne på noe annet.
Hva er det med oss? Hvorfor ble gråten sittende fast i
halsen? Kan vi skylde på at jordmoren ikke dunket oss kraftig nok i ryggen?
Hør; vi er ikke sinte, sure eller mugne. Vi er bare lei oss.
Og lei av å være det. Vi drømmer om å slå opp øynene en morgen og elske det faktum
at det ligger en ny, ubrukt dag foran oss!
Heldigvis har det skjedd. Noen dager har varmen fylt både
sjel og sinn før øynene er åpne. Det har uten unntak vært dager jeg har blitt vekket
av lyden av hav.
Jeg skal tenne et lys denne kvelden, ikke for å le, men for å be om at datteren min skal få kjenne havet.
