Skal bare…

Å rydde mens man har barn er som å måke mens det snør, sies det.

Det er sant. Det formelig laver ned i store dynger fra morgen til kveld. Hauger av klær, leker, tallerkener, tegnesaker og alskens annet fokker seg sammen og blir liggende som et teppe over det hele.

Men, akkurat som med snøen, så gjør man likevel best i å skuffe unna en gang i blant.

Alternativet er å snø inne – eller hva rotet angår – fryse ut andre. Det er ikke innbydende med besøk når det er skredfare i samtlige rom!

Takk og lov så er det sedvanlige besøket mitt vondt vant. De har sterke albuer som uten å mukke skyver plastsekker, tørkestativ, gåbiler og ikke minst klær til side før de slenger seg uanfektet ned i den knelende sofaen. De ser ikke fingermerkene på vindusrutene eller kaffeflekkene på kjøkkenet.

Eller; de ser det nok, med sine årvåkne blikk og fine sanselighet, men det ser ikke ut til å plage dem på langt nær så mye som det kan plage meg.

Det ser heller ikke ut til å plage ungene mine, eller mannen min. Det plager meg.

- Nå flyter det overalt her igjen! Hvor mange ganger må jeg si at dere ikke får dra alt utover? Rydd opp med det samme dere er ferdige med noe! Hvorfor står skoene dine under stuebordet? De skal være i gangen! Der skal også jakka være, og pyjamasen kan du vel ta med opp på badet. Mens du er der kan du tømme ut den bøtta med badeleker og henge dem til tørk over karet! Hvorfor må jeg mase om sånt? Tror dere at tingene rydder seg på plass av seg selv?

Tre hoder pleier da å løfte seg rolig og se rolig på meg. - Vi skal bare…

Så snøfter jeg høylytt i protest og går og setter meg i verandakroken.. Der står tigerkanna med konstant dampende varm kaffe.

Jeg trekker frisk og ufrisk luft og innagerer en stund. Det gurgler og freser rundt strupehodet, rykker i orale muskler slik at overleppen snurper seg opp mot de utspente neseborene. - Etterpå! Hvorfor kan de ikke gjøre noe NÅ! Eller aller helst FØR jeg kom hjem fra jobb?

Så pleier mannen min å komme ut.

- Er det mer kaffe? Jeg rister på kanna. Joda.

- Hvilken kopp er min? Blikket hans leter over bordet og finner tre – fire brukte kopper. Jeg trekker på skuldrene, og han tar en vilkårlig.
- Er dagens avis her? Spør han deretter. Jeg blar igjennom bunkene som ligger på bordet.
- Nei, den la jeg visst inne, sier jeg.

Så sitter vi litt sammen uten å si noe.

- Har det vært mye på jobb i dag? Han heller ut skvettene av de andre kaffekoppene og tømmer det overfylte askebegeret i stålbøtta.

Jeg pleier å nikke og så starter jeg kverna med å fortelle om dagen og om alle de tingene jeg ikke rakk i løpet av arbeidsdagen og om alle de tingene jeg må få gjort ferdig i morgen. Og da nikker mannen min forståelsesfullt og skjenker meg mer kaffe, før han spør hva jeg vil ha til middag.
- Det gikk forresten fint å levere junior i barnehagen i dag, ikke noe gråt, han gikk rett på et byggeprosjekt i sandkassa.
-Ja, jeg så dressen hans – det er sand i hele gangen! Repliserer jeg.

Mannen kjører i butikken mens jeg leser lekser og øver gitar med frøkna. Når vi er ferdige er middagen klar og gangen støvsuget. Så bærer det i badekaret med begge ungene. Når badenymfene øver seg på å dykke – eller hoppe fra kanten - står såpeskummet oppetter veggen. Og utover hele gulvet.

Rene og mette sover de. Jeg setter meg med en sjokoladeplate og pc'n i fanget og går igjennom mail og Facebook. Tiden flyr.

-Nei, nå tror jeg at jeg finner køya, gjesper jeg under nyhetene, men våkner brått til;

-Søren, jeg skulle jo ha satt på vaskemaskinen, ungene har ikke flere rene strømpebukser!

Jeg haster opp på badet for å hente skittentøysdunken. Der flyter vannet fortsatt. Jeg drar opp søkkvåte klær fra gulvet. Og fra vasken, for jeg la i bløt en bukse med stygge flekker i går som jeg hadde tenkt å henge opp i dag tidlig. Når jeg har tørket over badet går jeg ned i vaskekjelleren for å sette på maskinen. Den må jeg tømme, for jeg satte visst på en vask i går kveld også. Jeg lukter på det ferdigvaskede tøyet i håp om at det ikke har rukket å bli surt. Jeg er heldig. Setter på en ny vask og tar med gårsdagens tøy for å henge det opp, etter at jeg har brettet sammen det som allerede hang på tørkestativet. Værmannen på tv sier det blir pent vær i morgen, det blir ikke nødvendig med strømpebukser likevel.

Så kommer jeg på at jeg jo tross rotet har invitert en venn på kake i morgen, og jeg skrur på stekeovnen mens jeg drar frem kjøkkenutstyr og ingredienser. På sportsnyhetene snakker de om kveldens resultater, men jeg får ikke helt med meg hvem som vant i hvilke konkurranser, for nå som kaken er i ovnen kommer jeg på at det jo er deadline for spalten i magasinet - i dag!

Jeg inntar verandakroken igjen. Nå må jeg tenne det store kubbelyset for å finne Tigerkanna i mørket. Det blafrer temaer over netthinnen men ingenting fester seg. Merkelig nok blir det alltid sånn; jeg sitter ut i de små timer natten før deadline og tygger på blyanten. Rettere sagt på sjokoladeplata. Finner ikke noe innlysende å skrive om. Famler i blinde etter de gode ideene jeg hadde tidligere i uka, men som jeg selvsagt glemte å skrive ned. Får såvidt napp, og begynner på et avsnitt. Da er kaka ferdig. Ut av ovnen og vendes på rist. Angrer på at jeg ikke ba mannen kjøpe iskrem når han var i butikken i dag, nå må jeg rekke innom på vei hjem fra jobb i morgen.

- Skulle ikke du legge deg? Mannen retter på en pute bak nakken.

- Joda, jeg skal bare...

En god stund senere er jeg ferdig. På sofaen har øyelokkenes muskelkraft gitt opp kampen mot nattens tyngdekraft. TV'n sender dansebandjukebox. Det tomme sjokoladepapiret blafrer på bordet når jeg kaster av meg genseren på sofaen. Jeg rugger på mannen.

-Skal vi gå og legge oss? Jeg vet det ser ut som en slagmark på kjøkkenet, men jeg orker ikke begynne på oppvaska nå, mumler jeg.

Mannen gjesper sitt samtykke og følger meg.

Vekkerklokka durer gjennom marg og ben kvart på syv neste morgen. Jeg snubler ned trappa med snerk i øynene og smiler varmt over synet som vanligvis møter meg:

En fornøyd tass som har vært våken en times tid er ferdig med frokosten, og på kjøkkenet har oppvasken mirakuløst forsvunnet.

- God morgen! Ny kaffe på kanna, jeg skal bare slappe av i fem minutter, mumler mannen fra under pleddet i lenestolen.

I dag skal jeg ikke reise fra jobb før jeg er ferdig med de oppgavene jeg har på pulten. Men først skal jeg rydde plass i kalenderen til en altfor sen ferie for oss. Da kan vi reise bort fra hele det evinnelige snøværet alle sammen! Så får vi heller ta et skippertak og måke til når vi kommer hjem.

Ikke i samme båt

Vi møtes på åpent hav.

Bølgene bryter over hodene våre, skummer ned i de åpne gapene

og bruser gjennom alle luftveier.

Skipet ditt er senket av ingeniørene som bygget det, livbåten min har jeg selv boret hull i.

Vi møtes i det havet er i ferd med å fortære oss.

Her er det bare vi to, mot det sultne saltet.

Det samme dragsuget etter hver bølge som senker

og løfter oss.

Du går under. Hendene dine griper om det svarte vannet, forsøker å finne mine.

Finner dem.

Drar deg opp igjen.

Gisper.

Blikket ditt har aldri vært mer våkent. Kommer aldri til å bli det. Det ser livet

og du klamrer deg til det.

Vi synker. Jeg bryter mot armene dine som binder mine fast. Sparker oss opp

til stormkastene blåser ånd i oss.

Du trygler om å få redningsvesten min. Den er for liten til deg.

Du vil snart synke igjen. Hvis du ikke tør tro at du kan svømme,vil jeg svømme fra deg.

Men akkurat nå er vi her sammen. Er hverandres eneste. Du gråter, for her gjør det ikke noe. Her kan ikke engang jeg se det.

- Du er verdt å dø for, sier jeg og tar av meg vesten, - Men noen er mer verdt å leve for.

Jeg svømmer med numne lemmer mot klippene langt der inne.

Kjedelig at vi skulle møtes sånn.

Solen bryter i krusningene. Late dønninger rumler taktfast mot fjellet under.

Sliper de skarpe kantene ørlite mykere for hvert møte.

Ingen spor etter nattens dramatikk. Ingen spor etter deg.

Havet har lukket seg.

Bare solen leter fortsatt i mørket etter liv.

Splitter pine

Midt i tøybylten stikker en liten, sommerbrun nese frem. Kroppen inni er myk og varm igjen etter en litt for lang dag i strandkanten, med påfølgende skrukkete tær og lyserøde skuldre. Endelig er det barne-tv.

En dobbel brødskive med syltetøy blir fanget av en liten neve som sniker seg ut mellom foldene i pleddet. - Jeg elskej deg, jeg mamma.

Mamman smelter som iskremen i utslagsvasken, og jeg løfter bylten opp på fanget.

- Jeg elsker deg også, gutten min! Så klemmer vi og leker borte-tittei inni pleddet, og har det riktig så trivelig, så trivelig at vi ikke merker skyggen som smyger inn fra verandaen og flykter opp trappa. Vi merker derimot godt vibrasjonene i stereoanlegget som plutselig dundrer så taklampene rister.

- Spis opp maten din, lille hjerte, jeg skal bare opp og se hva søsteren din holder på med, smiler jeg, og tar trappa i tre steg.

På jenterommet er døra blokkert. Jeg får presset opp en sprekk og roper inn i kaoset av stoler, klær, saccosekk og dukkeseng som for tiden tjenestegjør som boksamler.

- Hei, kan jeg komme inn?

Volumknappen vris til den nesten faller av, og jeg banker så hardt jeg kan.

- Du frøken, skal vi ta en liten prat?

- NEI!!

- Jeg hører du er sint, men jeg vet ikke hvorfor. Kan du ikke fortelle meg hva som er i veien?

Med min rolige røst og et arsenal av pedagogiske læresetninger på tunga tenker jeg at jeg nok skal klare å lokke henne ut fra borgen sin. Men...

- NEI!! Stikk av, jeg vil ikke snakke med noen! Volumknappen beveger seg enda et par trinn.

Dum Dum Boys kauker «Splitter Piiiiiiine» i det jeg presser døråpningen større, og dermed velter et Barbie-slott overende.

- Unnskyld for at jeg bryter meg inn, jeg skal snart gå igjen, men først så vil jeg at du forteller meg hva som er i veien. Kanskje det hjelper hvis vi snakker om det?

- Det er ingenting som hjelper. Jeg har et elendig liv, og det kan ikke du gjøre noe med - for du skjønner ikke hvordan jeg har det!

Hun har krøllet seg sammen i det ene sengehjørnet. I fanget har hun dagboken, som hun dekker med armene.

- Du får ikke se!

Jeg skrur av cd'n og setter meg i det andre hjørnet. Jeg vil ikke se, men jeg referer til den eneste loven vi har i huset; Gode hemmeligheter skal vi få ha i fred, men vonde hemmeligheter skal vi aldri bære alene.

- Hvorfor sier du at du har et elendig liv?

- Fordi ingen bryr seg om meg. Jeg kan like gjerne bare dø, sier hun og snufser litt ekstra hardt.

- Forresten, jeg vil at dere skal spille «Splitter Pine»-sangen i begravelsen min!

Jeg titter bort på det stumme stereoanlegget. Min lille datter titter på meg. Venter.

De pedagogiske setningene forsvinner som sorbét på tunga. Selvfølgelig bryr vi oss om henne. Vi elsker henne høyere enn en sjiraff, og lenger enn melkeveien. Men det holder ikke, for vi elsker lillebror mer, og det er på grunn av ham at livet er elendig.

- Så da er det bare best at jeg dør, konkluderer hun.

Etter en ny, litt lengre pause, spør jeg:

- Er du redd for at du skal dø?

- Nei, men det kan jo skje... Eller så kan jo lillebror dø? Jeg nikker. Ja, alle kan dø. Men det er veldig sjelden at barn dør i Norge, påpeker jeg. Det er som regel gamle mennesker som dør, eller voksne som blir syke. Og så er det noen som dør i ulykker, selvfølgelig, men da skjer det jo så fort at man ikke rekker å bli redd, prøver jeg meg i et stusselig forsøk på å avdramatisere.

- Jammen, det er jo noen som dreper barn, sier hun. - Han Anders drepte mange barn, hvorfor gjorde han det? Hater han Arbeiderpartiet? Er han som Hitler, bare motsatt? Dreper han bare dem som har lyst hår og blå øyne? Hun drar den kritthvite luggen foran de himmelfargede gluggene og tvinner den intenst mellom fingrene.

Det blir en lang prat i senga. Om hat, frykt, rasisme, sjalusi, lavt selvbilde... og Arbeiderpartiet. Vi er så oppslukt i de store tingene at vi ikke merker en liten skygge som glir inn døra. Ikke før et snikende ullteppe krabber opp mellom oss i senga.

- Barne-tv er slutt, det er bare nyheter igjen. Det er skummelt. Men jeg er skumlere, for jeg er spøkelse! Uæææh! Storesøster, kan jeg sove her hos deg? Vææærsåsniiiill?

Og storesøster ler, løfter bylten opp på fanget og spør; - Kan han, mamma? Please?

Lillebror stikker nesa frem fra pleddet og hermer: - Pliiiiiiiis! Jeg ELSKEJ søstra mi!

Når ungene har sovnet – under samme teppe – setter jeg meg i sofaen med en kopp te, og skrur av nyhetene. Kjærligheten som skyller over landet når inn til meg likevel.

- Du bestemmer ikke over meg!

(Fra SarpsborgMagasinet juni 2011)

En fresende krabat står foran meg. Lyseblå øyne borer seg inn i meg som istapper, og jeg kjenner at jeg vakler et øyeblikk, før det fra dypet av brønnen stiger en glødende masse. - Jo, det gjør jeg faktisk, foreldre bestemmer over barna sine, sier jeg med min myndigste stemme.

Dragen spruter eder og galle, stormer opp trappa og smeller i døra til rommet sitt. Et langtrukkent ul som ville satt sauebøndene i full beredskap alarmerer nabolaget; mamma er verdens dummeste.

Jada, jeg vet det. Jeg har vært dum. Ikke fordi jeg nektet jentungen å sitte foran pc'n lenger, som er den utløsende årsaken til krisen, men fordi jeg foregående kveld faktisk har latt henne sitte i flere timer.

Selvfølgelig har jeg en unnskyldning, jeg har hatt så mye å gjøre på jobben at jeg måtte bare gjøre ferdig noe kundekorrespondanse før middag, og etter middag var det forberedelser til et møte, og når det så nærmet seg leggetid var jeg veldig opptatt med noe korrektur som hadde kommet inn på jobbmailen, som var best å svare på med en gang, og som jeg forklarte at dette er så viktig, dette er jobbting, som jeg bare må få gjort unna, men snart, snart skal du legge deg!

Hun gjemte seg bak min bunke av jobb til jeg ikke merket henne lenger. Når jeg brått oppdager at klokka er ti over halv leggetid, roper jeg forskrekket og bryskt; - Neimen, har du ikke lagt deg enda? Selvfølgelig har hun ikke det. Hun venter jo på meg, på kveldspraten på senga.

I lyserosa nattkjole og med kosebamsen tett inntil halsen ser min store, lille datter på meg, og spør:

-Mamma, synes du jobben din er viktigere enn meg?

Og jeg stryker og stryker over håret hennes og forsikrer henne med alle mulige garantier, at ingenting i verden er viktigere enn henne. Hun er mer dyrebar enn alle diamanter i verden, enn 1000 dyre biler, og ja selvfølgelig mer verdt enn pc'n, sier jeg og kysser og klemmer.

- Hvorfor bruker du så mye tid på jobben, og så lite på meg da? Hun gjemmer ansiktet halvveis under dyna. Og jeg svelger. Eller, prøver å svelge den klumpen som sperrer stemmen i halsen. Jeg er svar skyldig.

- Du vet at mamma må jobbe for å få penger til mat, og til å betale huslånet, og telefonregningen og forsikringen og Sfo og...

- Koster det penger at jeg går på Sfo, mamma? For da kan jeg slutte, så trenger du ikke så mange penger og da må du ikke jobbe så mye når du kommer hjem. Jeg liker meg ikke så godt på Sfo likevel, jeg kan være hjemme alene.

-Tøysejente, svarer jeg, og skrur på lydboken – for jeg har ikke tid til å lese for henne,

- Klart du skal gå på Sfo! Vi har råd til det.

Det var i går. Akkurat nå har min lille solstråle gått i full fyr over hodet mitt, og er på vei ned trappa med en koffert pakket med et par skjørt, en prinsessekrone, Nintendo DS og tannbørste.

- Jeg flytter! Du trenger meg ikke likevel, hulker hun og stormer ut døra. Hun setter seg på trappa og hikster.

- Dumme, dumme mamma!

Tenker jeg. Jeg går ut og setter meg stille ved siden av henne.

-Så du liker deg ikke på Sfo? Stemmen min er ikke myndig. Hun rister på hodet som hviler på de spinkle knærne.

- Du har jo blitt stor, sier jeg. Og faktisk så trenger du jo ikke Sfo, pappa er jo som regel hjemme når du er ferdig på skolen, og de andre dagene kan jeg dra tidligere fra jobb enn jeg pleier. Så kan vi heller finne på litt mere hyggelig sammen, og så skal jeg slutte å ta med meg jobben hjem hele tiden.

Hun løfter det tårevåte ansiktet.

- Men kan du det da, mamma? Jenta mi ser på meg med vantro.

- Får du lov til det av jobben?

Jeg lener meg inntil og hvisker henne i øret;

- Vet du hva, jobben bestemmer faktisk ikke over meg.

Kappe land

( Fra SarpsborgMagasinet mai 2011)

Det spirer og gror rundt brønnen min! Det knepper i furutrærne, bilen min er gul og seig av bjørkepollen, fuglene skvatrer som besatt og ungene har blåst liv i sin parallelle verden; Sandkassa.

Her er infrastrukturen i ferd med atter å gjenopprettes etter vinterens grusomme herjinger.

Tælen har vært hard mot de stakkars hensatte lekene fra i fjor, og treåringen står med bevrende underleppe når renovasjonsetaten plukker opp restene av biler, bøtter og spader, som selvsamme etat ikke levnet en tanke da snøen begynte å bøtte ned i oktober.

Åtteåringen er mer resultatorientert enn sin yngre bror, og konkluderer raskt med at det nå foreligger et erstatningskrav, da inkludert et tillegg for tort og svie. - Vi vil ha et basseng også!

Innkjøpsavdelingen er ergo allerede i starten av sesongen nær ved å sprenge budsjettene for park og anlegg.

Men tilbake til sandkassa. Når opprydningsarbeidet er vel gjennomført, begynner altså selve gjenoppbyggingen. Veier, hus, innsjøer og bygninger er jevnet med jorden. Tomtegrenser er visket ut. Opptøyene lar ikke vente på seg, anarkiet tar over.

- Jeg eier fjellet! Treåringen triumferer trassig på toppen av en stor stein i midten av ørkenlandet.

- Nei, det er jo slottet mitt! Åtteåringen tramper i harnisk over at lillebror har vokst til og nå krever eiendomsrett til sentrale områder. I fjor var han henvist til til utkantstrøkene, og syntes fornøyd med det.

- Du skal bare grave og kjøre biler likevel, jeg skal bygge et slott med mange saler, til konserter og sånn, og vollgraver og en park, her - midt i byen, argumenterer storesøster. Hun begynner å fylle den overlevende bøtta med sand og symmetrisk dandere tårn. Det ser et øyeblikk ut som om lillebror innfinner seg med nederlaget. Han sitter taus på gravemaskinen sin. Men når storesøster går for å samle pene steiner og hvitveis til utsmykningen, gjør han kort prosess: Den store skuffa dundrer løs på det ferske byggverket.

- Pappa! Han raserer bygningene mine! Snørr og tårer blander seg med friske karakteristikker i dét begge arvingene snubler inn verandadøra. Patriarken får en rask innføringen i problemstillingen, og vet råd. Han henter en kniv. En stor kniv.

- Kom, unger! Vi skal avgjøre dette med tradisjonelle metoder!

- Pappa! Skrekken lyser av fire blå glugger.
- Ja, hvis dere ikke kan bli enige på demokratisk vis, så må vi rett og slett.... kappe land, sier øverste myndighet.

Verden har nok blitt mer sivilisert siden far var ung.

- Pappa, vi kan ikke løse uenigheter med vold, og kniv er strengt forbudt! Hun er rak i ryggen men fortsatt ørlite spak i stemmen, åtteåringen, når hun løfter haka mot faren. «Kappe land» er et ukjent begrep, men hun kan se for seg blod og flyktninger - og Afrika.

- Kom, bror, vi deler. Halvparten hver. Det er mye bedre enn krig, altså. Verandadøra smeller i.

Sola kryper ned over hustakene, og ungene ropes inn. Mens pappa vasker av dem dagens strabaser, tusler jeg en tur rundt huset. Jeg ser at tulipanene i bedet har blitt et hode kortere. Lenger ned i hagen skimter jeg noen dyprøde kronblader, pent dandert utover det største slottet sandkassa noensinne har sett. Det må romme ti saler, minst, og sikkert bibliotek i tillegg. Kloss inntil ytterstokkene av kassa er det anlagt en bred vei, med små hus tett i tett langsmed, hvor biler og gravemaskiner står behørig parkert.

Demokrati er ofte sandkasseargumentasjon, tenker jeg, men det fungerer.

Ihvertfall med kniven på strupen.

SARPSBORG VERSUS FREDRIKSTAD

(Fra spalte i SarpsborgMagasinet, mars 2011)

Det er de store tingene i livet som er smart å være opptatt av. Så som havet, livet og døden.

Jeg kjenner noen som kan mye om det der, men jeg er ikke skarp nok til å ha særlig greie på slike opphøyede tanker. Istedet prøver jeg å se livet fra et lavere perspektiv. Jeg bor tross alt midt i et boligfelt på Bjørnstad, langt fra fjell og hav.

Men jeg har en brønn. Der kan jeg plaske rundt, titte litt opp av hullet og se broker av verden bevege seg rundt kanten. Dog, verden og verden, det blir jo stort sett Særp. Og litt Fredrikstad, men det sier jeg ikke til noen. Jeg er redd noen murer igjen sementlokket over her hvis det skulle lekke ut...

For det er merkelig nok blitt sånn her på berget, at nå snakker vi ikke lenger om «den andre byen». For halvannet år siden ble nemlig storebror spedalsk. Sykdommen kom brått og uventet den 6. november 2009, tilfeldigvis i samme øyeblikk som Sarpsborg 08 slo Fredrikstad Fotballklubb i kvalifiseringen. Storebror ble ydmyket på det groveste og sank i kne, mens lillebror vokste betraktelig. Flere meter... Antageligvis var vi sarpinger sultne som stakitt, så når vi først hadde fått tenna godt plantet i et ballegrep på storebror, så slapp vi ikke.

Nå er som sagt ikke jeg blant dem som skjønner alt som foregår i det blå, så jeg undrer meg over hva som egentlig skjedde. Joda, jeg vet at ballen er rund og at den trillet i rødt mål, men jeg mener sånn utenfor banen?

Da jeg var ung, og det er da ikke særlig lenge siden, var det flaut å være fra Særp. Alle gikk på kino og på by'n i Fredrikstad, og dro unge Særpinger til Oslo hadde de selvsagt løst togbillett i nabobyen. Jeg var ukul og likte meg i Særp. Jeg tilbragte heller en lørdagskveld på Rasputin eller Humlegården, fremfor å henge på Hawk, Metz eller Dr. Johnson. Jeg var ikke spesielt sportsinteressert, men heia på Tune IL og SFK, noe ingen tok notis av, før det ble kult å heie på nyopprykkede FFK. Da ble jeg brått enda mer ukul.

Men altså, den 6. november var det som om byen fikk et blått lys over seg, og himmelens hærskarer steg ned til oss. Kort tid etter vant englene til Åge det store korslaget, og deretter fikk vi sogar den store melodiprisen til byen ved fossen. Solstråler spredte seg utover kartet, og snart nynnet vi alle på «Særping te jæ dør» og stappet i oss «Stærk Særping» med «Fredrikstadmos». Fantastisk!

Men hva var det som skjedde?

Kanskje en fe svinget tryllestaven over Sarpsborg? Blå bobler? Vi ble ihvertfall kule over natta.

Superstars. Og jeg synes det er kult at det endelig også er andre som synes det er kult å være Særping! Vi som hadde lagt ut huset for salg, tok til vett og fant ut at Bjørnstad er mye kulere enn Sverige. Et steinkast fra en av de mest solrike værmålingstasjonene i Norge, et sleivkast fra skogen og et nytt steinkast fra minner om forfedrene mine. Bautasteiner over høvdinger som også var stolte av tilhørigheten sin her, og som tviholdt på dette kule stedet i flere tusen år.

Som man roper i skogen får man munnen full av både kongler og konger.

Jeg får neppe visshet om hva som skjedde, men jeg vet ihvertfall hva som IKKE skjedde.

JEG ble ikke kul.

Nylig kom datteren min på åtte år med en innrømmelse: Hun er flau over den nye jobben min.

Perpleks påpekte jeg at hun flere ganger hadde sagt hun håpet jeg vil begynne nettopp der, hvor det var så morsomme mennesker og mye spennende som skjedde. Hva var det som hadde forandret seg? - Dere flytta jo til Fredrikstad, svarte hun mutt.

Jaja, det kommer vel nytt vann i brønnen...